Utenriksministermøtet i Berlin har gitt grønt lys for et mer europeisk NATO. Nå skal styrker fra mange land kunne settes inn hvor som helst når Europa trues. Men amerikanerne vil fortsatt holde i tøylene.

`Europas NATO`

Det omfattende kommunikeet fra NATOs utenriksministermøte i Berlin forteller iallfall en ting i klartekst: NATO er ikke lenger en amerikanskdominert militærmaskin innrettet på å hindre en sovjetisk invasjon i Europa med alle midler. NATO gjøres nå om til et primært europeisk foretak som i økende grad innrettes på militær innsats hvor som helst i Europas nærhet, men under amerikansk oppsyn.

Av PER VASSBOTN
Denne europeiseringen og omformingen av den atlantiske alliansen er en logisk konsekvens av at den gamle fienden i øst er borte og at nye, ukjente fiender muligens kan dukke opp i horisonten. Hvilke, fra hvor og når, er i dag ukjent, selv om man kan lage seg sine scenarier og krigsspill både i sør og øst. Uansett vil det nye NATO få en så fleksibel ramme at det kan møte enhver utfordring med de midler som i hvert enkelt tilfelle er påkrevd. Å nedlegge NATO sånn uten videre er det visst ingen som har tenkt på, tvert i mot åpnes alliansen for nye medlemsland allerede neste år.
· · Innsatsen i Bosnia for å handheve fredsavtalen (IFOR) er den aktuelle illustrasjon på hva man tenker seg at det nye NATO hovedsakelig skal drive med. NATO-ledede styrker fra flere våpengreiner og nasjoner, også ikke-NATO-nasjoner, arbeider sammen om et konkret militært oppdrag, med full innsats av høyteknologisk etterretning og med moderne våpen og kommunikasjon. Konseptet kalles på natosk for CJTF (Combined Joint Task Forces) - på norsk noe i retning av «flerbruks flernasjonale innsatsstyrker».
· · Konseptet er som idé et par år gammelt. Det fikk sin fulle velsignelse på Berlin-møtet etter det man oppfatter som suksessen i Bosnia. Når det gjennomføres, vil det komme til å kreve en omfattende fornyelse av NATOs operasjonsplaner, treningsmønstrer og kommandostrukturer, også med virkninger for forsvaret av Norge. Og det vil, som kommunikeet sier, bidra til å bygge opp en europeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk identitet, med EUs militære filial Vestunionen som NATOs utøvende europeiske arm. Det får også konsekvenser for NATO-landet Norge, med sitt ikke-medlemskap i EU og halv-medlemskap i Vestunionen.
· · Det er kanskje det mest overraskende resultat av NATOs omforming, at Vestunionen tas ut av møllposen og settes i stand til å lede og gjennomføre militære NATO-operasjoner i de tilfeller hvor amerikanske styrker ikke deltar. Det er her kjernen i kompromisset med den gaullistiske franske president ligger. Vestunionen blir Europas egen militære organisasjon, men ikke utenfor eller i konkurranse med NATO. Formularet er «separable but not separate» - atskillbare men ikke atskilte. Det betyr at Vestunionen kan operere for seg selv når man blir enige om det. Det er akkurat dette som har fått Frankrike til å vende gradvis tilbake til NATOs militære samarbeid.
· · Fortsatt gjenstår det et omfattende arbeid med å utforme kjørereglene for samspillet mellom USAs president og kongress på den ene side og EU-landenes mer eller mindre stormaktsambisiøse regjeringer på den annen. For amerikanerne vil i kraft av sin militære overlegenhet forsatt få betydelig innflytelse over både valg av oppgaver og innholdet i enkeltoperasjoner. Amerikanske etterretningssatelitter og lufttransportkapasitet vil være nødvendige for at europeerne skal kunne gjennomføre sine oppdrag, enten i Vestunionens eller i NATOs navn.
· · Men også her er den europeiske apetitten voksende. Et storstilt tysk-fransk satellittprosjekt er under utvikling, med det klare mål å gjøre seg uavhengig av amerikansk etterretning. Det ville være ytterst forbausende om ikke også vi i all stillhet er med på dette prosjektet, for er det noe europeisk NATO-land som virkelig behøver etterretning via satellitt, så er det Norge.