De litterære vennesamfunn

Av DAG KULLERUD
De innerste litterære sirkler når neppe langt i larmen fra medienes daglige flukt gjennom våre liv. Forfatteren Terje Holtet Larsen roper likevel, og jeg synes vi skal bære over med at han i fortvilelsen hever røsten i såpass mange retninger at ekkoene blandes på en måte som kan gjøre det vanskelig å få ørens lyd; vel å merke innenfor sirkelen.
Alle utenfor bør i det minste legge merke til et par av Holtet Larsens anliggender, nemlig hans påvisning av et litterært vennesamfunn og dernest en debatt om hvordan dagens skjønnlitteratur forholder seg til det vi vagt og spakt kan kalle virkeligheten, mer bestemt, hvordan litteraturen er eller kan være politisk. Med ordene klikk og politikk retter Holtet Larsen søkelyset ikke bare på vennesamfunnets makt, men også mot dets program.
· · Gjengen det er snakk om er kretsen rundt tidsskriftet Vagant. Det nye er at de er blitt voksne, og nå sitter i ulike maktposisjoner i den begrensede litterære verden. De er med andre ord i posisjon til å gjøre hverandre vennetjenester og til å samordne den offentlige smak. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at det skjer, men jeg stusser over at forlagsredaktør Geir Gulliksen i Tiden i et intervju her i avisa bare gjør dette til et spørsmål om hvem som skriver om hvem og at han ikke vil ha munnkurv selv om han kjenner og representerer en del av dem han skriver om. Det frapperende er at han ikke berører det vesentlige poenget: som forlagsredaktør besitter han og representerer han også en betydelig økonomisk makt. I den forstand har Holtet Larsen et klart poeng når han snakker om reklamekampanje. Verken litteraturen eller forfatterne er tjent med den flaue smaken som tvil på dette området etterlater seg.
· · Ikke minst innenfor politikken gjøres det fra tid til annen nettverksøvelser, en påvisning av hvem som kjenner hvem, og mer pikant, hvem som sover med hvem. Den slags kan være nyttig og skjerper vår kritiske sans, men vennesamfunn i seg selv kan det ikke være noe galt med. De vil alltid være der, i litteraturen ofte knyttet til nettopp et tidsskrift. Eksemplenes antall er mange; Goethe og Schiller er ett. I opposisjon kan slike vennesamfunn være helt nødvendige for fornyelsen. I posisjon kan de raskt bli til selvforherligende klikker som misbruker makt. I denne forstand kan jeg ikke se at Holtet Larsen rammer - i alle fall ikke ennå ...
· · Lag gjerne litterære mål og programmer, men den som tror at det er mulig å programmere seg fram til god litteratur, har fattet lite både av politikken og av diktets ånd.

© Dagbladet