`Skammen`

Jeg hadde bestemt meg for å være like glad. Likevel gikk jeg ikke inn dit i år. Inn i Galeries Lafayettes avdeling for gullvesker i Nice.

Av SUZANNE BRØGGER
For i fjor hadde jeg fått blikket. Av overekspeditrisen i avdelingen for gullvesker. Jeg har aldri vært neger. Men jeg tenkte da jeg fikk det blikket: Sånn må det føles å være neger blant hvite, dag ut og dag inn å bli betraktet med forakt.
Jeg hadde kjørt hele dagen oppe i fjellene og var trøtt og svett og uvasket og ikke noe vakkert syn. Det så overekspeditrisen øyeblikkelig. I min avmektige tilstand hadde jeg ellers fått den ideen å anskaffe meg en gullveske, som var på mote akkurat da. Men det skjønte jeg godt at jeg ikke kunne tillate meg, sånn en fattigslig person som jeg var. Så jeg lusket hjem til Maison Danice for å stelle meg og vaske blikket av meg, fast bestemt på å kjøpe en gullveske neste morgen.
· · Ved åpningstida dukket jeg opp i mine peneste pinseklær. Det sto bare to personer i avdelingen for gullvesker. Overekspeditrisen, som støttet seg på den ene hoften og stirret fjernt ut i horisonten, og så en medhjelper i ferd med å pusse alle montrene. Jeg gikk bort til den ledige overekspeditrisen. Men hun rakte meg bare sin lange negl som pekte i retning av medhjelperen, som måtte slippe kluter og bøtter for å ekspedere meg.
· · Jeg har fått dårlige anmeldelser i mitt liv og har også erfart å bli lagt for hat. Men det er vel naturlig å få reaksjoner av ett eller annet slag når man har gjort noe. F.eks. skrevet bøker som noen ikke bryr seg om eller sagt noe som noen ikke liker å høre. Jeg hadde ikke gjort overekspeditrisen for gullvesker noe. Ikke annet enn å være et menneske. Men en neger kan man som kjent ikke vaske hvit, som det en gang sto i barnebøkene.
Og jeg ble grepet av en dyp skamfølelse. Skamfølelsen som ligger gjemt i det å være menneske.
· · Fordi det er uutholdelig å føle skam over noe man ikke har gjort, besluttet jeg å gjøre noe. Gå til handling! Neste dag pekte jeg demonstrativt på overekspeditrisen. Jeg pekte henne ut i avdelingen med fingeren min. Da skrek overekspeditrisen: «Hun peker fingrer av meg!» som om vi var gamle bekjente. Det var skamløst av meg, men jeg hadde i det minste oppnådd å vende min egen følelse av skam til skyld.
· · Kollektivt er vi ellers i ferd med å gå motsatt vei. Vi gjennomlever tydeligvis et tilbakefall fra skyld-samfunnet (som kom med den kristendommen som nå er under avvikling) til det mer primitive eller opprinnelige skam-samfunnet, hvor alle slags moralske grenser overskrides når man bare kan komme unna med det uten å tape ansikt.
· · Den svenske lyrikeren og psykoanalytikeren Else-Britt Kjellqvist har skrevet en innsiktsfull bok, «Rødt og hvitt - om skam og skamløshet». Det framgår at det finnes en hemmelig forlovelse mellom de skamfulle i et samfunn og de skamløse. Dyrkelsen av «kjente ansikter» f.eks. avhjelper den skammen det er «bare» å være et alminnelig menneske. Men pidestallen for denne fetisjdyrkelsen har sin innebygde skamstøtte. Og den kan konverteres med et fingerknips, når det kjente ansiktet sier eller gjør noe «galt». Synderne blir på denne måten utropt til «skambærere» for alle de ufeilbarlige borgerne.
· · Knut Hamsun, den store elskede dikteren, tok feil. Han ble en skambærer. Så slapp de andre nordmennene unna - ikke okkupasjonen - men skamfullheten over den. Skammen kunne konverteres til hat mot landssvikeren. Det gjelder stadig, den dag i dag, ikke å skjelve på hånden når Hamsun-saken belyses. P.O. Enquist har etter min mening tolket den fryktløst.
· · Det går aldri stille for seg når pidestaller vender vrangsiden ut og blir til skamstøtter. For øyeblikket er Abbé Pierre satt på en slik i Frankrike. Den fromme og ikke-senile oldingen går i trofasthet mot en gammel venn - Roger Garaudy, eks-stalinist, Khomeini-elsker, islam-konvertitt, holocaust-benekter og forfatter av «De grunnleggende mytene bak den israelske politikken» - antisemittismens ærend. Jødene er historiens skambærere par excellence. Franskmennene - med sin notorisk antisemittiske fortid, kirken innbefattet - roper forskrekket opp i alle aviser: «Ti stille, abbed, vi vemmes over deg!» Abbé Pierre, den pene fromme mannen, ekskluderes fra LICRAs æreskomité, den internasjonale liga mot rasisme og antisemittisme. For en historie, for en skam.