Mandag må Gro Harlem Brundtland svare på hvorfor hun ville dirigere grønn skattekommisjon. Det må bli et antiklimaks, for det er hun som har makta.

`Makta ter seg`

Det mangler ikke på sinte kommentarer fra opposisjonen etter at statsministeren har forsøkt å ta styringen over arbeidet i grønn skattekommisjon. Naturligvis må hun nå svare for seg i Stortinget på mandag. Men det blir nødvendigvis litt av et antiklimaks.

Av PER VASSBOTN
Vil hun svare riktig kynisk og arrogant, kan hun si at det eneste som var galt, var at historien ble kjent, for det var ikke meningen. Men Gro Harlem Brundtland er nok for klok til å svare så ærlig. Da heller ty til den edle kunst som Sir Francis Bacon allerede på 1600-tallet i et berømt essay kalte «The Art of Political Lying». I denne kunstarten er omskrivninger det fremste virkemiddelet, gjerne ispedd en smule tåkelegging og utenomsnakk.
· · Uansett vil opposisjonen ha hennes versjon av og forklaring på det alle nå vet, nemlig at hun og hennes fagstatsråder har bestemt hva departementenes representanter i grønn skattekommisjon skulle uttale. For ikke å snakke om deres mislykte forsøk på å få utsatt hele ubehageligheten til etter at vedtaket om avgiftsfrie gasskraftverk godt og vel var fattet av Stortinget.
· · Så kan man spørre om det ikke nettopp er statsministerens og regjeringens jobb å styre dette landet på den måte de til enhver tid synes er best. Svaret er naturligvis et klart ja, det har enhver regjering gjort, ikke minst de som er utgått fra Arbeiderpartiet, særlig i alle de årene partiet hadde flertall i Stortinget bak seg.
· · Da ble Ettpartistaten til, kanskje lever den i beste velgående den dag i dag, iallfall så lenge opposisjonen er så maktesløs som i dag. Historisk ble den lange maktperioden først brutt av SFs innmarsj på Stortinget i 1961, men det måtte en dramatisk regjeringskrise i 1963 til for å detronisere det herskende parti. Det var SFs forbannelse over en hersketeknikk som strakte seg helt ned til stensileringsmaskinene da en brysom granskingsrapport ble forsøkt holdt tilbake, som utløste regjeringskrisen. Den ble samtidig Finn Gustavsens og SFs traume i alle år etterpå, for det skal mot og kraft til å stå makta imot.
· · Når makta ter seg, er det altså ganske normalt i et historisk perspektiv. Det var akkurat slikt Einar Gerhardsen var en mester i: Noen snakket sammen, og så var saken i orden. Det unormale i dette tilfellet er at det er skjedd så pass åpent at alle kan se det. Det er som Bernt H. Lund nokså lakonisk sier, at i våre dager vil slike ting før eller seinere bli kjent. Det skyldes ikke minst et beundringsverdig sivilt mot hos noen av kommisjonens medlemmer, ikke minst professor Michael Hoel og Bernt H. Lund selv.
· · Dette er den andre Lund-kommisjonen i år som steller i stand bølger for regjeringen og partiet. Ketil Lunds gransking av de hemmelige tjenester og Bernt H. Lunds utredning av en ny politikk for et bedre miljø har det til felles at Stortinget er oppdragsgiver, ikke regjeringen. I begge tilfeller var regjeringspartiet meget motstrebende med på leken. Lund I ble godtatt etter at det var klart at Høyre også ville ha den, slik at det under enhver omstendighet sto et flertall bak. Lund II kom til som et resultat av et nødvendig budsjettkompromiss med SV, Arbeiderpartiets historiske hovedfiende til venstre. Selv det detaljerte utredningsmandatet ble pådyttet regjeringen.
· · Faren for at regjeringen kunne overstyre granskerne av de hemmelige tjenestene gjorde at Stortinget selv oppnevnte Lund I-kommisjonen. Det synes å ha vært en velbegrunnet frykt, når man ser hvilken detaljstyring som er utøvd gjennom regjeringens lojale embetsmenn i Lund II-kommisjonen, som har fått alle sine medlemmer oppnevnt av regjeringen.
· · Regjeringen er ansvarlig for at Stortinget får riktig informasjon og fyldig saksopplysning som grunnlag for sine beslutninger. Regjeringen risikerer å bli kastet hvis den ikke lever opp til sitt ansvar. Men når regjeringen ikke kan kastes fordi alternativet ikke finnes, hva da? Jo, makta ter seg så lenge den ikke møter motmakt.