To kilo med byhistorie

Av HARRIET EIDE
Et imponerende stykke byhistorie er realisert: Fortidsminneforeningens «Kristiania i Sentrum», et 500 siders verk om bebyggelsen i kong Christian IVs Kvadraturen i Oslo. Boka er et storartet oppslagsverk om 210 adresser, men, med en vekt på to kilo, knapt en lommeguide til å medbringe på byvandring.
Brannen i Det Gamle Raadhus i mai, Christianias første rådhus fra 1641, ble en trist påminnelse om hva vi kan risikere å miste av gammel byhistorie. Og mye er allerede tapt, selv om den eldre delen av hovedstaden i nyere tid har unnsluppet både krigs- og brannødeleggelser.
· · Men det er andre ting som truer gamle Christiania: Rivespøkelset har ikke gått og gjemt seg, og mangel på kunnskap kombinert med historieløshet kan føre til at Kvadraturens bygningsmasse blir ytterligere ødelagt og forslummet. For som bokas redaktør og Oslos utrettelige gjeter, Morten Krogstad, skriver i bokas innledning: Det skjer hele tiden små ting som gnager på de arkitektoniske detaljer.
Boka gir ikke bare en solid og kunnskapsrik oversikt over bygningene i Kvadraturen, historisk og visuelt, den inneholder også den mest omfattende stilanalyse av Kvadraturen, foretatt av mag.art. Truls Aslaksby.
· · Like interessant er professor Henrik O. Anderssons artikler om Christiana på 1600-1700-tallet og Kristiania på 1800-1900-tallet. Han trekker de store linjer tilbake til den ambisiøse kong Christian IV som kunne så meget om byplan og var så fortrolig med byplanlitteratur at han selv kunne ha tegnet Kvadraturen. Om han gjorde det, vites ikke. Byplanen er avansert og inneholder «usynlige» finesser som at gatene er lagt etter vindrosens riktige retninger for å unngå vindens helsefarlige virkninger. At gatene ble brede hadde både praktiske, helse- og skjønnhetsgrunner. Bredden skulle også hindre at eventuell brann spredte seg fort.
· · Det har tatt Fortidsminneforeningen, Oslo og Akershus avdeling, fem år å lage boka, som har vært et stort løft. Målsettingen er å dokumentere eksisterende og tapte kvaliteter i «renessansebyen» og presentere bebyggelsen slik at de enkelte bygningene får prestisje. Også for gårdeierne, for hvem det ofte er fristende å trikse med arkitekturhistorien for å gjøre bygningene mer lønnsomme og hensiktsmessige. Fortidsminneforeningen utarbeidet en verneplan i 1974 (stadfestet av departementet i 1979), fordi det var misnøye over hvordan Oslo sentrum ble forvaltet. Boka er en viktig vekker.

© Dagbladet