Fra denne måneden ledes Wallenberg-imperiet av en ny generasjon. I Norge er det staten som har spilt den rollen Wallenbergene har hatt i Sverige i 200 år.

`De har Wallenberg`

Denne uka har norsk kapitalisme handlet om folkekapitalisme. I Sverige skjedde det samtidig et tronskifte i Nordens mest innflytelsesrike familie. En ny Marcus og en ny Jacob er femte generasjon som styrer familieimperiet der over 500 000 mennesker har sitt utkomme og 500 milliarder kroner omsettes årlig.

Av GUDLEIV FORR
I Norge har vi i alle år sett med skrekkblandet fryd på fenomenet Wallenberg. Det virker både fremmedartet og truende. Og i forhold til Wallenberg er vår Fred Olsen eller Terje Mikalsen av beskjedent omfang. Når norsk næringsliv skal gjøre store sprang, er staten en viktigere aktør enn de private kapitalistene.
· · Dette er en gammel historie. Det tilløp til storborgerskap av Anker og Collett som vi hadde, forsvant etter napoleonskrigene. I stedet måtte den norske industrialiseringen på 1800-tallet skje med det offentlige som drivende strategisk og finansiell kraft. Kjernen i Wallenbergenes enorme konglomerat har vært Stockholms Enskilda Bank. Den har gitt familien en styrende posisjon når ny teknologi krevde omstilling, når velprøvde industribedrifter måtte ta strategiske valg om produksjon, samarbeid og marked. Men det var også Wallenberg som overtok Orkla da Christian Thams dro til Paris, og de stilte kapital til disposisjon da Sam Eyde ville utvikle sin og Kristian Birkelands oppfinnelse til Norsk Hydro.
· · Et kjennetegn ved Wallenbergene har nok vært dristighet. Men de har også trukket seg unna når truende skyer trakk opp på horisonten. Derfor etterlater Peter Wallenberg familiesfæren i enda bedre orden enn den var da han tok over før jappetida. I mellomkrigstida, da depresjonen kastet det ene industrikonsernet etter det andre ut i kriser, utvidet tredje generasjon imperiet til å omfatte kjente svenske industrinavn som L.M. Ericson, Alfa-Laval, Svenska Kullagerfabriken og Svenska Tändsticks AB. Svensk industri kom lettere fra krisen i mellomkrigstida enn andre land. I Norge fantes det ingen styrende hånd i denne situasjonen, og mange virksomheter gikk tapt for alltid.
· · Da etterkrigstidas nye moderniseringsbølge kom til Norge, og Arbeiderpartiet tok over styringen for fullt, kunne partiet bygge på solid tradisjon når det tok i bruk staten. Det ble nok begrunnet i ideologi, men det var fortsatt ingen privateid finanskapital som kunne tilby den legitimitet og styrke som skulle til. Sosialdemokratene klarte å bygge bru over den kløfta mangelen på privat kapital skapte, ved å gå inn i en rolle som entreprenør og industribygger, akkurat som Anton Martin Schweigaard hundre år tidligere. Wallenbergene på sin side var gode medspillere til det svenske sosialdemokratiet. Det såkalte Harpsund-demokratiet, der privat storkapital og det sosialdemokratiske lederskap trakk opp de store linjer, fungerte perfekt.
· · Derfor slapp den svenske staten å gå aktivt inn på eiersiden i svensk næringsliv. I Sverige fikk man intet statseid jernverk, intet Sydvaranger, intet Årdal og Sunndal. De svenske sosialdemokratene hadde ikke samme interesse i statseierskap som det norske fordi svensk industri allerede fra starten var bygd på privat finanskapital.
· · Fra tid til annen har det vært norske kapitalister og ledere av finansinstitusjoner som har prøvd å gå inn i Wallenbergs rolle også i Norge. Johan Melander i daværende DnC sa selv at han «lekte Wallenberg» da banken i 1960-åra gikk inn i aluminiumsverket på Husnes, prøvde å bygge ut det store Vaterlands-området i Oslo og lanserte planer for å omstrukturere treforedlingsvirksomhetene i Drammensvassdraget. Til tross for sentral støtte, ble det stanset lokalt. Den norske lokalismen har vært en effektiv hindring for alle som ville leke Wallenberg i Norge.
· · Det tronskiftet som skjer i familien nå, ser ut til å gå greit. Det har ikke alltid vært slik, og det hører til familietradisjonen at man skal vise seg dugelig for å aksle ledertrøya. De som ikke holdt mål, forsvant eller begikk selvmord. På den annen side har det heller ikke vært noe i veien med livsappetitten. Peter, som nå abdiserer, har vært gift tre ganger og er samboer med den fjerde. De nye, fetterne Jacob og Marcus, er solid gift inn i svensk kapitalisme, men figurerer ikke i skandalepressens spalter sammen med det øvrige svenske jetsett. Slik er også de tro mot det gamle familieslagordet: Vara, men inte synas.