Det er et mysterium at det haster slik for regjeringen med å få bygd to gasskraftverk på Vestlandet. Forklaringen ligger i kampen om kraftmarkedene i Norden.

`Gassverk er hastverk`

Hvorfor har regjeringen slikt hastverk med sine to gasskraftverk? Hvorfor ikke vente til alle fakta og uttalelser ligger på bordet? Spørsmålene stilles av stadig flere i Stortingets korridorer, faktisk også av folk som vil ha flere enn to. De ser det som en verdi i seg selv med bred enighet om noe så prinsipielt nytt i norsk energiforsyning.

Av PER VASSBOTN
Den ofte ganske skarpsindige SV-talsmann for energisaker, Paul Chaffey, ga ett av svarene i Dagbladet i går: Det gjelder å kjøre konsesjonssøknaden fra Naturkraft AS igjennom i NVE etter dagens energilov før loven blir endret slik at Stortinget får den endelige avgjørelsen. Da vil planen om bygging av gasskraftverk bli behandlet like omhyggelig som utbygging av selv de minste vassdrag, og det vil den kanskje ikke tåle.
· · Nettopp den møysommelige konsesjonsveien fram til et utbyggingsvedtak har reddet nasjonen fra mer enn én skandale, jfr. de storstilte planene om å demme ned hele Masi-bygda midt på 70-tallet. En slik lovendring er det antakelig flertall for i Stortinget allerede i dag. Det bør det være når selveste kraftjenta i Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, går inn for den. Selv om hun mener at de to første verkene kan vedtas nå, vil søknader om nye verk få en langt grundigere behandling.
· · Regjeringens hastverk framgår av at den ba Grønn skattekommisjon om å utsette sin innstilling inntil regjeringens forslag om å konsesjonsbehandle de to gasskraftverkene hadde passert Stortinget. Mye tyder på at regjeringen handlet i panikk da den oppdaget at et forslag om generell CO2-avgift, uten unntak for gasskraftverkene, ville få bred oppslutning i skattekommisjonen. Det sier litt om rolleblanding og maktforhold at det var den doble generalforsamling og eier Jens Stoltenberg, som tillike er identisk med den øverste konsesjonsmyndighet, som var viktigste drivkraft bak forsøket på å overstyre utredningskommisjonens arbeid.
· · Eierinteressene ser seg best tjent med et raskt utbyggingsvedtak, fritatt både for avgifter og motforestillinger. Det frie nordiske energimarked krever sterke spillere, og da er tidlige og riktige strategivalg helt avgjørende. Naturkrafts forretningsidé er å erstatte framtidige finske, svenske og danske hull i strømforsyningen med gasskraft, levert som strøm fra Norge. Avtaler med svenske og finske kraftkjøpere er allerede inngått, selv om ingen har fått vite hvem kjøperne er. En høyst tvetydig finsk-norsk ministererklæring om mulig finsk interesse for norsk gasskraft eller gass inngår i det samme bildet.
· · Argumentet om å slippe ut mer CO2 nasjonalt for å få ned utslippene globalt, kan dessuten intet fornuftig menneske motsi. Men noen garanti for at kjøperlandene virkelig vil erstatte kull eller kjernekraft med ren norsk gasskraft, vil vi aldri få. Dette dreier seg nemlig ikke om naturvern, men om et markedsstrategisk, konkurranseutsatt prosjekt av høyeste pengeverdi. Bare en aldri så liten utsettelse kan slå strategien om kull, for ikke å snakke om at en aldri så liten forurensningsavgift kan slå beina under lønnsomheten.
· · Framfor alt må gasskraftverkene klubbes igjennom før alternativene kommer på bordet. Det «farligste» er et nordisk gassrørledningssystem som kan transportere gassen til byer og tettsteder i Norden. Til høsten kommer et nytt forslag om dette på bordet i nordisk ministerråd, hvor det finske formannskapet driver det fram. I det siste har også EU vist interesse: Et nordisk gassrørledningsnett er kommet på Europa-kommisjonens liste over mulige trans-europeiske nettverk (TEN). I så fall kan EU bidra til finansieringen av rørledningen. Med en EU-subsidiert infrastruktur kan norsk gass levert direkte i Finland, Danmark og Sverige, bli billigere enn ellers. Derfor må en beslutning om å bygge kraftverkene på Kollsnes og Kårstø tas nå eller aldri.