Gang på gang torpederer Carl I. Hagen en borgerlig drøm om å ta makt. Frp-velgerne er i dag den fremste garantisten for Gro Harlem Brundtlands fortsatte suksess.

`I veien for seg selv`

Carl I. Hagen har atter en gang demonstrert sin politiske briljans i et oppgjør med sine borgerlige kollegaer på Stortinget. Som en danselærer har han ført Høyre ut av et sårt tiltrengt rampelys og inn i skammens krok. Striden om DnB-aksjene og skattefradrag er bare et foreløpig punktum for Hagens maltraktering av et stadig mer teoretisk borgerlig regjeringsalternativ.

Av ARNE O. HOLM
I DnB-saken som i en rekke andre saker har Hagen levd opp til sin egentlige ideologiske plattform: et grenseløst behov for å sette sin egen person - ikke politikk - i sentrum for oppmerksomheten. Sakte, men sikkert, moser han i stykker ethvert forsøk fra Høyre-politikere på å svekke den sittende regjeringen.
· · Carl I. Hagen har gjort det ualminnelig gammeldags å omtale politikk som det muliges kunst. Politikk handler i Fremskrittsparti-verdenen ikke om å oppnå politisk innflytelse, det handler i stedet om en systematisk beinkrok. Politikk handler ikke om å få gjennomført politiske målsettinger, men om å blottlegge andres utilstrekkelighet. Der politikk i gamle dager handlet om å ta makt, handler det i Hagens verden om å sky makt.
· · Problemet med en slik politisk plattform vil for enkelte være rent ideologisk, styrt ut fra hver enkelts forhold til sosialdemokratiet. Det fins f eks noen hundre tusen velgere som ønsker et politisk systemskifte fordi de tror på andre politiske løsninger enn det Arbeiderpartiet til enhver tid står for, hva enten det skyldes mistro til byråkrati eller tretthet over maktarroganse. Det finnes næringsdrivende som sliter seg både skakke og skeive i sine forsøk på å lykkes, og som fortsatt bærer på en naiv drøm om at det må finnes andre politiske system enn dem som de nesten daglig stanger hodet i.
· · Hvis problemet bare var av ideologisk karakter, hadde velgerne mulighet til å si fra ved stortingsvalgene hvert fjerde år. Problemet stikker imidlertid dypere, og burde derfor bekymre flere enn de stadig færre som velger seg en Høyre-stemmeseddel ved valgene.
· · Det består i en politisk tilstand hvor velgere som har stemt Fremskrittspartiet fordi det mer enn noen andre opponerer mot det regjerende system, samtidig har inngått i en kollektiv besvergelse hvor det eneste sikre er at Carl I. Hagen garanterer for fortsatt sosialdemokratisk makt. Samtidig er det et demokratisk problem, uansett politisk ståsted, at det ikke finnes noen korrigerende maktfaktor til Arbeiderpartiet. Striden om Grønn skattekommisjon er bare ett eksempel på hvilke veier politisk makt tar når opposisjonen uteblir.
· · Så langt har Hagen sluppet bemerkelsesverdig lett fra denne problemstillingen, og hans tilsynelatende politiske briljans har stått i veien for en konsekvensanalyse av hans politiske handlinger. Derfor blir det kanskje et tankekors for tenkende Frp-velgere at den eneste valuta de får for sin stemme er et politisk sirkus som for enhver pris unngår politisk makt. Noen av disse velgerne kan ha stemt Frp fordi de i fullt alvor ønsker skattelettelser, deregulering, butikker med sprit i hyllene og flere private sykehjem. I stedet opplever de en politisk retning hvor utsiktene til et systemskifte blir mer og mer utydelig jo oftere Carl I. Hagen torpederer Høyres forsøk på å bli hørt.
· · En klok sjef lærte meg en gang at ingen bør ha andre prinsipper enn dem man kan leve med. Det tror jeg også gjelder Carl I. Hagen. Også for han finnes det fristelser så store at de bekrefter den gamle regelen om at prostitusjon ikke er et spørsmål om moral, men et spørsmål om beløpets størrelse. For Carl I. Hagen går denne grensen sannsynligvis ved en statsrådspost i en Høyre-regjering. Da har mannen som vekselvis er latterliggjort og genierklært siden han overtok restene etter Anders Langes hunde-parti, nådd sitt optimale mål.
· · Demokratiets problem er at han samtidig benytter enhver anledning til å underminere mulighetene for en slik koalisjon, at han kanskje allerede har drevet sitt politiske spill så langt at det er umulig for Jan Petersen å legge seg flat og ønske mannen velkommen inn i varmen. For Frp-velgerne må situasjonen unektelig fortone seg som noe absurd. For oss andre er det en behagelig bekreftelse på at det er Carl I. Hagen selv som står i veien for Frp-samfunnet.