Temperaturen stiger i den russiske valgkampen. Håpet står til folkets sindighet, ikke kandidatenes programmer.

`Valg - men demokrati?`

Boris Jeltsin rocker på Den røde plass, Gennadij Sjuganov antyder at presidentens menn forbereder valgfusk - og Moskvas borgermester setter bombeeksplosjonen i Moskvas metro i sammenheng med valget. Det spisser seg til foran første valgomgang på søndag.

Av PETER NORMANN WAAGE
Jeltsin og vestlige kommentatorer hevder at valget står mellom demokrati og kommunisme, men med Jeltsin som demokratiets fremste representant, er det fare for at demokratiet som prinsipp skandaliseres i russernes øyne uansett hvem som vinner valget.
· · Presidenten har ført valgkamp med midler hentet fra amerikanske show og sovjetisk propaganda. Pressen rundt om i landet er blitt instruert om å trykke Jeltsins propagandamateriale, og i radio og tv er toppoppslaget alltid om presidentens siste ord og bevegelser. Hver dag bringer en gledelig nyhet: Jeltsin danser folkedans, han hilser på etterkommere etter Stalins ofre, viser folkloristiske kunster i Tatarstan, rocker på Den røde plass, deler ut milde gaver til de fattige - eller skaper fred i Tsjetsjenia. Det eneste han ikke gjør, er å møte sin hovedmotstander til debatt.
· · Kanskje ikke så rart, for pengegaver og fredsavtale har ikke stort mer substans enn den gamle mannens dansetrinn. Direktøren for sentralbanken vil klage Jeltsin inn for konstitusjonsdomstolen dersom han ikke trekker tilbake sine ordrer om å utbetale de milliardene han har lovet pensjonister og statsansatte. Presidentens ordre gjør sentralbankens uavhengighet til en vits, dessuten hevder direktøren at utbetalingene vil bli katastrofale for landets økonomi.
· · Heller ikke den siste fredsavtalen med opprørerne i Tsjetsjenia bringer svaret på det store stridsspørsmålet: Kan utbryterrepublikken bli selvstendig. Den setter i stedet ny frist for russisk tilbaketrekning og for valg i Tsjetsjenia. Begge deler kan skje etter presidentvalget, så Jeltsin håper vel på en slags fred inntil makten på ny er sikret.
· · I mellomtida springer bomber i Moskva. Moskvas borgermester, Jeltsin-tilhengeren Jurij Lusjkov, mener at folk som vil stanse valget står bak eksplosjonene. Hvilket betyr at hvem som helst av de mange mafiagruppene kan ha plassert bombene. De er redde for at valget kan skape et virkelig maktskifte, enten ved at landet får en ny president, eller ved at Jeltsin tvinges til å sparke dem av sine rådgivere som har kontakter til de mørke maktstrukturene.
· · Ikke bare mangler Jeltsin noen egentlig politisk plattform. Til tross for sine vide fullmakter viser han seg maktløs. Det er ikke mer enn en uke siden han utstedte et dekret om at hans dekreter skulle følges - det skjer nemlig sjelden. Og for russere flest er «demokrati» blitt synonymt med rettsløshet og skrikende sosiale forskjeller. Derfor drives mange over til kommunistene, som lover orden og mer sosial likhet.
· · Sett fra Vesten er det viktigste med kommunistene ikke deres løfter, men deres økonomiske satsningsområde og støttespillere. Der ligger også forskjellen mellom Sjuganov og Jeltsin, ikke i ideologien. Jeltsin bæres fram av strukturer som eksporterer naturressurser og investerer i utlandet. Sjuganov har sin maktbase i den nasjonale tungindustrien, som helst ser at profitten pløyes inn i Russland. Maktpolitikere og økonomiske ledere i Vesten utgir sin egeninteresse for å være en dyd, og kaller Jeltsin «demokrat». Men med Jeltsin som demokratiets symbol, svinner muligheten for en demokratisering av landet.
· · Derfor må forventningene skrus ned. De kan i høyden settes til at alt går riktig for seg, til at Jeltsin med eller mot sin vilje kan legge grunn for en rettsstat. Det nifseste som kan skje, er at hans «intuisjon» slår til. Den sier at han får over 50 prosent allerede etter første valgomgang. Skulle et slikt resultat erklæres, er det fare for at kommunistene ikke vil tro det og gjøre alvor av trusselen om å få folk ut i gatene. Verre enn verst blir det om resultatet er klart allerede mandag. For alle stemmene må telles manuelt ved 93 000 valgsteder. Men ennå har vi valget foran oss. Håpet står til den politiske sindigheten som befolkningen tross alt har utvist gjennom de siste ti årene.