Lommeboka avgjør valg. Clinton viser fram positiv økonomisk statistikk. Men føler velgerne at statistikkene er på deres side?

`Økonomien, dummen!`

NEW YORK (Dagbladet): Bill Clinton ser ut til å bli den første presidenten siden Lyndon B. Johnson som møter velgerne uten at landet har vært gjennom et økonomisk tilbakeslag. Bob Dole driver valgkamp mot «Clinton-klemma» som han sier er et kvelertak av økt skatt og stillestående lønninger.

Av HALVOR ELVIK
Men presidenten har all grunn til å være kledelig fornøyd med de ulike økonomiske oversiktene. Clintons økonomi-team har ikke vært tilbakeholdne med å sette de gode tallene i sammenheng med presidentens politikk.
· ·Hvis presidenten har trukket et par lettelsens sukk, kan det ha vært ut fra sin egen erfaring fra valgkampen i 1992. Da gikk statistikkene president George Bush imot, og kandidat Clinton tynte hvert eneste tall til siste svingstemme. Rådgiver James Carvilles svar på et journalistspørsmål om hva som ville avgjøre valget var: «Økonomien, dummen!».
· · Kandidat Clinton lovte at Amerika skulle få 8 millioner nye jobber i hans første fire år i Det hvite hus. Tallet er nå 8,5 millioner. I den republikanske primærvalgkampen gjorde milliardær Steve Forbes seg så lystig han kunne over disse tallene. Han fortalte om mannen som møtte presidenten og bemerket: «Åtte millioner jobber? Det forstår seg. Jeg har tre av dem.»
· · Men så avdekket fingranskingen av tallene at det var gode, middels- og høytlønte arbeidsplasser som var skapt. Det var ingen overvekt av lavtlønte stillinger og deltidsarbeid. Påstanden om at de store selskapene, flaggskipene i amerikansk økonomi, bygde ned arbeidsstokken i voksende omfang, ble heller ikke bekreftet. Nedbyggingen var ikke særlig større enn i sammenliknbare perioder. Men visse nye grupper som tidligere gikk fri, er nå blitt rammet.
· · Veksten i økonomien tok seg opp i vinter og utover våren. Inflasjonen er lav. Arbeidsløsheten synker. Renta er ikke ubehagelig høy og veksten i underskuddet på statsbudsjettet er halvert. Det er ikke lett for presidentkandidat Bob Dole å få inn en kjøttkrok her dersom tallene ser noenlunde sånn ut når valgkampen skyter fart i midten av august. Men han er nødt til å forsøke, og vil åpenbart la seg gjenføde som vekstprofet for en variant av reaganomics med budsjettbalanse.
· · Det var lettere for Reagan. Han var først ute med den økonomiske vidundermiksturen der skattelette skal skape vekst som øker statens inntekter mer enn skatteletten tar bort. Skatteletten gjorde Reagan populær. Det store underskuddet på statsbudsjettet som ble resultatet av kuren, er ikke hans problem.
· · Men Dole og Gingrich har gjort budsjettbalanse til evangelium, og Doles dilemma er at han må velge mellom underskudd og utgiftskutt. Han har allerede forpliktet seg til å kutte mindre enn Clinton i forsvarsutgiftene og har foreslått å bygge et Mini-Star Wars til milliarder av dollar. Da må han skjære i Medicare og Medicaid, de fillete, men populære restene av et velferdssamfunn som er igjen i Amerika. Det var det republikanske angrepet på disse ordningene i vinter som skapte ledelsen Clinton nå har i meningsmålingene.
· · Når Bill Clinton likevel ikke kan juble hele veien til valglokalet, skyldes det at velgerne ikke alltid har det samme forhold til økonomisk statistikk som politikere og kommentatorer. Det er i det siste året avdekket en ny type usikkerhet og framtidsfrykt blant middelklassen i Amerika. Frykt i middelklassen betyr tapte stemmer for den som får skylda.
· · Men det er ikke enkelt å fordele skyld. Det er lettere å sette opp ei liste over faktorer som kanskje spiller en rolle: Avregulering, mer konkurranse, ny teknologi, svakere lovbeskyttelse for arbeidstakere, svekket fagbevegelse. Lista kan utdypes og utvides, poenget er at nye arbeidstakergrupper føler tilværelsen som mindre trygg og oversiktlig enn før.
· · Foreløpig har ikke Bob Dole klart å vende denne usikkerheten til sin fordel. Han utstråler ikke akkurat faderlig varme og trøst for en nedbygd mellomleder med sviktende framtidstro. Men ennå har han fem måneder til å etablere oppfatningen om at utryggheten skyldes «Clinton-klemma».