Stortinget har fått sine nattsvermere. Arbeiderpartiet og Høyre oppfører seg som politiske turtelduer for tida, men våger ikke vise det i dagslys.

`Den store enigheten`

For få uker siden satt Jan Petersen i partilederdebatten på TV 2 og lovte at Høyre allerede nå i vår skulle ta et initiativ for å samle opposisjonen i Stortinget, slik at vi skulle få se konturene av et alternativ til Arbeiderpartiets regjering. Det skulle skje under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, sa han. I stedet går Høyre sammen med Arbeiderpartiet om et oppsiktsvekkende budsjettforlik. Dermed sender Petersen ut politiske signaler i stikk motsatt retning av det han har lovt.

Av ARNE FINBORUD
Men i det politiske spillet er det åpenbart viktig å kamuflere enigheten mellom de to partiene. Det skrives ingen fellesmerknad, som er det vanlige ved slike forlik. De to partienes medlemmer av finanskomiteen har til og med nektet å stille opp til fotografering sammen. Alliansen skal holdes mest mulig skjult.
· · Men det er jo ikke bare i budsjettpolitikken den store koalisjonen nå mer og mer gjør seg gjeldende. I omtrent alle saker med virkning på samfunnsstrukturen og langsiktig utvikling har de to partiene funnet sammen i vår. Vi kan bare ramse opp gasskraftverkene, kommuneøkonomien, jordbruksoppgjøret og nå revidert nasjonalbudsjett. Antakelig vil partiene ha samme syn på Grønn skattekommisjon også, når innstillingen skal behandles. Da kan Høyre heise sin protest mot boligskatten så mye de vil. Det blir en bagatell.
· · I kjølvannet av enigheten mellom Arbeiderpartiet og Høyre om revidert budsjett har så sentrumspartiene kommet med en felles markering av eget alternativ. Det kan sies mye om realismen bak denne uttalelsen, men den må svi ekstra ille for Høyre. Etter dette vil det bli enda mer utenkelig å splitte sentrumspartiene slik at Høyre skal bli det sentrale elementet i et regjeringsalternativ. Høyre har tapt en viktig mulighet til å komme på offensiven i denne debatten. Eller sagt på en annen måte: Høyre har ikke maktet å spille Senterpartiet ut over sidelinja. Det motsatte har skjedd.
· · Da Sigbjørn Johnsen la fram sitt reviderte budsjett for en måned siden, var økt moms på de viktigste matvarene den store og viktige nyheten. Det er nå nødvendig å starte innstrammingen og få ned den private forbruksveksten. Det var regjeringens politiske budskap. Det fikk ikke hjelpe at økte matpriser i særlig grad ville gå ut over barnefamilier, lavtlønte og pensjonister, og at det kom midt i et knallhardt jordbruksoppgjør, der målet er det motsatte. Argumentet om svenskegrensen som handledisk ble også avfeid. Protesten fra LO ble heller ikke hørt. Men regjeringen visste at eneste mulighet for å få flertall i Stortinget var å gå rett til Høyres grupperom. Det ble da også gjort.
· · Men så har noe merkelig skjedd. Høyre forlangte økt barnetrygd og lavere studielånsrente som betaling. Det gikk Arbeiderpartiet med på. Plutselig var behovet for å stramme inn forbuksveksten borte. Dermed ble økt matvaremoms et overordnet politisk mål. Så kan vi alle spekulere på hva dette målet kan være. Når Arbeiderpartiet nå trøster seg med at de økte utgiftene dekkes inn igjen fullt ut, dreier dette seg om nedskjæringer som knapt har noe med veksten i det private forbruket å gjøre. Når Arbeiderpartiet går med på en slags kompensasjon for økte matpriser, er det all grunn til å spørre om økt barnetrygd er riktig virkemiddel. Den kommer også Trygve Hegnar og alle andre gjester på Rimi-Hagens 40-årskalas til gode. Det kan til nød være god Høyre-politikk, selv om statens utgifter øker. Men hensikten med forslaget om full matmoms var jo at dette ikke skulle kompenseres. I alle fall var det det Sigbjørn Johnsen sa for en måned siden. Men han mente det åpenbart ikke.