Allerede etter første valgomgang kan vi utpeke vinnere og tapere i det russiske presidentvalget. Men på russisk maner står paradoksene i kø.

Vinnere og tapere

President Boris Jeltsin er valgets store taper, selv om han ennå kan bli gjenvalgt. Den tidligere generalen Aleksander Lebed vil ikke engang kunne stille i neste valgomgang, men er valgets store vinner. Valget har imidlertid også andre aktører.

Av PETER NORMANN WAAGE
Blant dem er russisk media, valgets virkelig store taper. Unntatt en håndfull erklærte kommunistiske og nasjonalistiske aviser, har alle ført kampanjejournalistikk for Jeltsin. Systematisk har man unngått å rapportere fra Sjuganovs valgmøter - unntatt i ironiske vendinger. Like konsekvent har avisene nektet å trykke de tusenvis av leserbrev som har kritisert eller angrepet Jeltsin. Bare noen ganske få er offentliggjort, for syns skyld.
· · Allerede før valget anklaget Jassen Sasurskij, professor ved fakultetet for journalistikk i Moskva, journalistene for å ha berøvet lesere og seere friheten til å velge. «De er altfor villige til å trekke i uniform, og har selv åpnet en dør som det kan være vanskelig å lukke igjen,» sier han til Politiken. Selv har journalistene forsvart seg med at det har vært en slags krigssituasjon, der man med alle midler måtte hindre kommunistene i å vinne. Uansett hva en eventuell kommunistisk president måtte finne på å gjøre, kan vi slå fast at journalistenes holdning er fjernt fra den som bærer et demokrati.
· · Men er pressen i utakt med demokratiet, er den også i utakt med befolkningen. Velgerne er de store vinnerne i dette første valg til en virkelig maktposisjon i Russlands tusenårige historie. De har ikke latt seg kjøpe av presidentens dansetrinn og milde gaver. Med midler hentet fra det 20. århundres showbusiness har Jeltsin forsøkt å få folkets mandat til å fortsette som den «lille far». Det har slått feil. Velgerne stoler mer på sine egne øyne og ører enn statens propaganda. 65 prosent har stemt mot Jeltsin.
· · I motsetning til pressen har dermed befolkningen tatt et skritt fra Russlands fortid, til en mulig demokratisk framtid. Dette gjelder selv om de i opposisjon til Jeltsin i første rekke har støttet kommunistpartiets kandidat. Sjuganov har nemlig tatt opp problemer alle kjenner på kroppen. Dette, mer enn de gamle kommunistiske slagordene, har skaffet ham stemmer.
· · Igjen et paradoks: Selv om neste valgomgang bare har to kandidater, kan verken Jeltsin eller Sjuganov operere helt på egen hånd. De er begge avhengige av støtte fra tredjemann, valgets klare vinner, Aleksander Lebed. Hans politiske program er imidlertid slett ikke klart - i alle fall ikke i den forstand man helst skulle kunne ønske seg. Selv har han karakterisert Jeltsins politikk som frihet uten orden og Sjuganovs som orden uten frihet - og han lover at med hans hjelp vil det bli både orden og frihet.
· · Mye tyder på at den orden han forestiller seg, ikke akkurat baserer seg på demokratiske prinsipper. Inntil han bestemte seg for å gå inn i politikken, var han general, og han har gjort det helt klart at hans misjon er å skape et sterkt Russland. Uansett hvilken side han faller ned på, vil hans innflytelse ikke bare bety kamp mot korrupsjon, men også en dreining av russisk politikk i nasjonalistisk retning. I hvilken grad han selv vil tåle opposisjon mot egen makt, er et åpent spørsmål. Hans ord om at Pinochet kan være et forbilde for Russland, gjør imidlertid at man kan frykte det verste.
· · Selv om både Sjuganov og Jeltsin frir til ham, har Jeltsin ett kort som kan komme til å bli avgjørende. Presidenten har allerede snakket om å endre grunnloven, slik at Russland igjen får en visepresident. I så fall tilbyr han den posten til Lebed. Dermed har Jeltsin vendt sin største svakhet til styrke: Mange regner med at han ikke vil overleve nye fire år som president, helsa er for dårlig. Følgelig vil invitasjonen til å bli visepresident være et tilbud om å bli Jeltsins etterfølger.
· · Både Jeltsin, Lebed og Sjuganov kan i sine overlegninger likevel gjøre opp regning uten vert. Ingen kan vite om Lebeds velgere følger sin kandidat i neste omgang. Den tid er forbi da politikerne kunne diktere russernes skritt. Men så var det jo demokrati vi ønsket oss i Russland, ikke sant?

© Dagbladet