29 barn og 40 voksne befinner seg i kirkeasyl i Norge. Fenomenet representerer en betydelig utfordring for de ansvarlige myndigheter.

`Mellom himmel og jord`

Når flyktninger søker tilflukt i kirker, oppstår et problem for statsmaktene. Forestillinger om «det hellige» er det lite plass for innenfor Arbeiderpartiets styringshorisont.

Av GUDLEIV FORR
Samtidig vet selvsagt justisminister Grete Faremo at følelser knyttet til dette er en realitet hinsides all sosialdemokratisk rasjonalitet, selv om hun har vokst opp i den delen av Setesdal som aldri ble kristnet. Hun fornemmer at det er mer mellom himmel og jord enn noe annet sted, som det heter hos presidenten i Norsk Dusteforbund.
· · Sakens sprengkraft henger sammen med at den splitter både parti og land. Som partiets flyktningpolitiske talskvinne, Ane Tømmerås, sa det til Dagbladet i går etter et besøk fra asylaktivister i Flora: «Vi har problemer med å få til en dialog med våre folk som er engasjert i kirkeasylsaker.» Det hun egentlig sier er at partiets ledelse ikke greier å tvinge engasjerte folk. Følelsene for mennesker i nød går over den politiske opptuktelse, og Haakon Lies partipisk opptrer nå bare i rapporter om en udemokratisk politisk praksis fra en fjern fortid.
· · «Sivil ulydighet» er alltid et problem for folkestyret. En forutsetning for et fungerende demokrati er at beslutninger fattes i lovbestemte former. Det er det som gir beslutninger legitimitet slik at de etterleves også av dem som er uenige i beslutningene. Men enhver maskin kan lage produkter med feil. Og fra tid til annen oppleves selv demokratiske beslutninger som så urimelige, så urettferdige, så umenneskelige at folk motsetter seg dem. Da lenker de seg fast, slår ring om, gjemmer unna eller oppretter kirkeasyl. Norsk flyktningpolitikk støter åpenbart an mot mange menneskers følelser av hva som er rett og menneskevennlig.
· · I et velfungerende og liberalt demokrati er dette imidlertid et svært beskjedent problem. Den sivile ulydigheten avgrenses til marginale fenomener, og myndighetene tyr til uthaling heller enn voldsanvendelse for å få lovlige vedtak gjennomført. Men i alvorlige konflikter der store økonomiske og politiske interesser er involvert, lykkes ikke alltid denne myke linja. Politiet må inn, som under Alta-saken.
· · Men nettopp den konflikten viste på mange måter at sivil ulydighet kan være berettiget selv i en godt utbygd rettsstat, fordi demokrati både handler om beslutningers form og deres innhold. I dag er det mange av dem som tok avstand fra lenkegjengen i Stilla som gjerne skulle ha sett at deres sivile motstand hadde lykkes. Selveste riksadvokaten innser at Alta ikke burde ha vært utbygd, og jeg ser ikke bort fra at tanken på at ulydigheten var berettiget må ha streifet ham i ettertid. Men da er det jo som regel for seint.
· · I en viss forstand kan man si at Arbeiderpartiet får som fortjent, når det nå har trøbbel med «det hellige». Partiet har aldri tatt et skikkelig oppgjør med kirken og dermed heller ikke med dens irrasjonelle forestillinger om vigslet og beskyttet rom. Partiet har på sett og vis beholdt kirken som en antikvitet i det fornuftsbaserte sosialdemokratiske hus. Ja, Gudmund Hernes, som var den første statsråd som fikk kirkeasylet som politisk problem på nakken, er jo den kirkeministeren i moderne tid som har gjort mest for å pusse opp denne anakronismen. Å sette statens voldsapparat inn mot en slik gjenstand, og med media i hælene, kan utløse de sterkeste følelser og de mest uforutsigbare politiske følger i en tid da velgerne er troløse som sommerværet.
· · Når så urettferdighetene i de lovlige beslutninger rammer barn, støter det an mot en verdi som antakelig peker ut over hensynet til kirkerommets hellighet og rett inn i den sosialdemokratiske ursjel. Barn skal ikke lide, ikke engang for sine foreldres misgjerninger. Kombinasjonen kirke og barn er nok sterkere enn hele statens tvangsapparat. Derfor kan statssekretær Øystein Mæland snakke så mildt han bare kan om ulovlighet og urimelighet, likevel lyder han som en hjerteløs drittsekk. Så justisminister Grete Faremo har nok tapt også denne runden i kirkeasylsaken.