Benjamin (Bibi) Netanyahu har tatt over som statsminister i Israel. Det kan koste både israelerne, palestinerne og fredsprosessen i Midtøsten dyrt.

`Bibi ber om bråk`

Nei til avståelse av Golan-høydene, nei til en palestinsk stat og nei til videre diskusjoner om Jerusalem. Det er statsminister Benjamin Netanyahus fredshilsen til verdenssamfunnet. Nå skal de videre fredsforhandlingene i Midtøsten skje på israelernes premisser og ingenting annet.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Netanyahus regjeringserklæring er lite lystelig lesning for alle dem som hadde håp om fred i Midtøsten. Utnevnelsen av den nye israelske regjeringen gir heller ikke særlig grunn til optimisme. Når superhauken Ariel Sharon blir minister for et nytt departement som blant annet skal ha ansvaret for israelsk veibygging på den okkuperte Vestbredden, vet både palestinere og andre hva som er i vente.
· · Den nye israelske statsministeren slapp katta ut av sekken med sin regjeringserklæring tirsdag. Her skal enten fredsduene la seg lede av en hauk - eller bli spist opp. Forhandlinger uten forhåndsbetingelser var budskapet Netanyahu sendte sine arabiske naboer. Men hvordan kan den syriske presidenten Hafez al-Assad forhandle videre når han ikke får en kvadratcentimeter av de okkuperte Golan-høydene i bytte mot fred? Hvordan kan Yassir Arafat fortsette dialogen når Netanyahu bare kan love ham nye jødiske bosettinger på Vestbredden?
· · Abu Ala, den kjente fredsforhandleren fra de hemmelige møtene mellom PLO og Israel i Norge, er vanligvis et forsiktig og moderat menneske. Når han nå frykter et nytt palestinsk opprør, er det grunn til å ta hans advarsler på alvor. For ingen palestiner med respekt for seg selv kan godta et selvstyretilbud som går ut på total underkastelse.
· · Til helga møtes Den arabiske liga i Kairo til sitt første toppmøte på seks år, for å drøfte situasjonen etter Peres-regjeringens fall. De første signalene fra araberverdenen har vært preget av kritikk, mistro og fortvilelse. Riktignok var også Shimon Peres en tøff forhandler, men han var i hvert fall villig til å gi for å få noe igjen.
· · Klarer Den arabiske liga å samle seg i en felles front mot Netanyahu, vil mye være gjort, men sett på bakgrunn av flere tiårs arabisk splittelse, er det liten grunn til optimisme. I den arabiske leiren er det land som Libya og Sudan - som overhodet ikke er interessert i fred med den jødiske staten. Men det fins også pragmatiske land som Jordan og enkelte Golf-stater, som først og fremst vil tenke økomoni og egne fordeler framfor solidaritet. Uansett ber Netanyahu om bråk og ikke fred med sine arabiske naboer, slik han nå framstår som regjeringssjef i Israel.
· · PLO-leder Yassir Arafat har et viktig poeng når han ber om et internasjonalt ansvar for den videre fredsprosessen i Midtøsten. USA, Russland, EU og Norge har gjort fredshåpet mulig. Derfor må også disse landene sørge for at alle inngåtte avtaler blir overholdt og at videre forhandlinger skjer slik det ble bestemt gjennom den historiske Oslo-avtalen.
· · Det hviler et stort ansvar på den norske regjeringen i tida framover. Men fredsprosessens framtid avgjøres først og fremst av USA. Det er amerikanerne som kan bruke storslegga og presse Netanyahu til innrømmelser. Så er spørsmålet om det vil skje. President Bill Clinton var fornøyd med Netanyahus regjeringserklæring tirsdag og mante araberstatene til å utvise tålmodighet. Hvor lenge?
· · Viser USA seg for ettergivende i forholdet til Israel, kan det koste dyrt når det gjelder araberverdenens tillit og fortsatte fredsvilje. Riktignok har ikke radikale arabiske stater som Syria lenger en supermakt som Sovjetunionen å støtte seg til, men det fins nok av våpen både hos Hafez al-Assad og i de fleste andre arabiske land. En ny krig mellom Israel og araberstatene er ingen umulighet, selv etter flere inngåtte fredsavtaler. Freden i Midtøsten er skjør, krigen trenger ingen drahjelp.
· · Fortsetter Benjamin Netanyahu på den kursen han har staket ut, kan han i løpet av noen uker klare å rive ned det Yitzhak Rabin og Shimon Peres bygde opp på fire år. De to fredsprisvinnerne styrket Israels renommé internasjonalt og økte landets troverdighet som forhandlingspartner. Det er synd hvis Netanyahu nå fører Israel tilbake til mistroen, fiendskapet og hatets tid.