Vestens mann i Moskva, Mikhail Gorbatsjov, er ikke russernes mann. Han fikk en halv prosent av stemmene, men er valgets store vinner.

`Profet i eget land`

Gorbatsjovs kandidatur ble kommentert på spydigste måte: Han var sadomasochist, en slags selvmordsflyger - og trengte reklame for seg selv for fortsatt å få penger fra Vesten. Likevel, bak det hånlige fliret har enkelte respektfulle stemmer latt seg høre. Og det ville være merkelig om ikke russerne før eller seinere innrømmer at de har mye å takke Gorbatsjov for.

PETER NORMANN WAAGE
Men det er ikke lett. For kommunistene er han mannen som med perestrojka la grunnen for økonomiens sammenbrudd, med glasnost skapte den første begynnelsen til demokrati og trykkefrihet - og følgelig ødela Sovjetunionen. For demokratene er han den siste kommunistiske generalsekretær som bremset de reformene han selv hadde satt i gang - og som endte sine politiske dager med å representere et imperium Jeltsin heldigvis oppløste.
· · Om Gorbatsjov var elsket i Vesten, var han foraktet i Russland, noe han selv er fullt klar over. Derfor åpnet han gjerne valgforedragene med å fortelle vitser som hadde hans egen upopularitet som tema. Men at han bare skulle få en halv prosent av stemmene i det første frie presidentvalget, måtte likevel være bittert.
· · Advarsler har det vært nok av. På meningsmålingene lå han rundt én prosent, og han er den eneste presidentkandidaten som ble fysisk overfalt. Det skjedde i slutten av april, da han skulle holde foredrag i Sibir. En arbeidsløs ingeniør løp fram og slo ham over nakken. Gorbatsjov påsto det var et mordforsøk. Men selv om politiet fant en kniv i lommen til illgjerningsmannen, avfeide de og pressekorpset det hele. Man lo litt, syntes Gorbatsjov var feig som tok sånn på vei, og kalte det en pøbelstrek.
· · Bortsett fra denne episoden beholdt han verdigheten fra han presenterte de nødvendige én million underskrifter som krevdes for å stille som kandidat, til valgdagen - da han ikke engang fikk stemmene fra dem som hadde støttet hans kandidatur. «Folk kjenner to russiske politikere, Jeltsin og Gorbatsjov. Resten er bare statister,» erklærte han, og røpet at han i første rekke henvendte seg til Vesten og for øvrig førte en fem år gammel valgkamp. Men hans kandidatur hadde større perspektiver.
· · De andre presidentkandidatene var ikke Gorbatsjovs virkelige konkurrenter. Han kjempet mot sitt eget ettermæle, mot historien. I årene som er gått siden han foretok den enestående handling å nedlegge sitt embete ennå mens han formelt var verdens mektigste statsleder, er hans politiske aktiviteter blitt systematisk sabotert av Boris Jeltsin. Da Gorbatsjov forsøkte å bygge opp en internasjonal miljøorganisasjon etter mønster av Røde Kors, forbød Jeltsin russiske diplomater i utlandet å ta imot eller hjelpe Sovjetunionens siste president på andre måter. Den siste som forsøkte å samarbeide både med Jeltsin og Gorbatsjov, Jurij Baturin, måtte innhente personlig tillatelse fra Jeltsin for å omgås Gorbatsjov. Til slutt valgte han Jeltsin.
· · Gorbatsjovs beste mulighet til igjen å vise seg som aktiv politiker, var å stille som presidentkandidat. Han begrunnet sitt kandidatur med at han hadde innført perestrojka. Dagens Russland var hans ansvar; det ville han ikke løpe fra. Og i denne sammenheng har Gorbatsjov vunnet en seier som ikke lar seg rokke av det forsvinnende antall stemmer han fikk. For all ettertid har han demonstrert at han var rede til å påta seg sitt ansvar. Det var bare ingen som ville ha ham.
· · Dermed toner Gorbatsjovs karriere som russisk politiker ut med en dobbel ironi som nærmer seg en klassisk tragedie: Den tidligere generalsekretæren i kommunistpartiet og Sovjetunionens siste president ble først tatt til fange av gammelkommunister som beskyldte ham for å ville oppløse Sovjetunionen. Dernest ble han som demokratiseringens far pulverisert i landets første demokratiske presidentvalg. Men i Russland blir de store taperne gjerne omfattet med en særegen respekt. Ingen har tapt mer enn Gorbatsjov; nå er han uten enhver makt. Den snakkesalige, vankelmodige, foraktede, vestvendte lederen tilhører fortida. Langsomt kan hans egne landsmenn gi ham den annerkjennelsen som han så lenge har nytt i vest.