Noen mennesker kan danse. Noen mennesker har evnen til å vise varme og forståelse. Og noen mennesker er sinte.

`Klokker om kvelden`

I fjor sommer fikk jeg en uventet anledning til å bli nærmere kjent med min far. Livet ville det slik at han og jeg skulle tilbringe et par uker sammen alene på en relativt folketom øy et sted i Sverige. Vi arbeidet hver for oss om morgenen, så en rekke kjente og mindre kjente filmer på video, og spiste middag nøyaktig klokka sytten tretti hver dag.

Ullmann på lørdag
Hver fredag kveld gikk han i kirken for å lytte til kirkeklokkene og tenne et lys for sin kone som nettopp var gått bort. Jeg var aldri sammen med ham der, dette var noe han måtte gjøre selv, men han fortalte at det ga ham en slags ro i hjertet.
· · Men så skjedde det som ikke skulle skje: Det var fredag, det var kveld, far satt alene i kirken og ventet på at klokkene skulle ringe. Men den gamle, litt slitne klokkeren møtte av uforklarlige grunner ikke opp på jobb. Kirkeklokkene ringte ikke. Far ventet. Lyset han hadde tent for sin elskede blafret i stillhet.
Far er prestesønn og vokste opp med sin fars formanende ord i øret: «Uansett hva som skjer ellers i livet, skal du, og må du, holde din preken.» Unnasluntring er ikke lov, det kommer ikke på tale, ikke under noen omstendigheter.
Og far satt i kirken og ble fylt av et ubeskrivelig raseri. Klokkeren hadde simpelthen glemt, eller ikke hatt anledning til å være der han skulle være den fredagskvelden. Han forsømte rett og slett sin plikt.
· · Far ventet i ti minutter, jeg tror han sjelden har ventet i ti minutter på noen ting i sitt liv, punktlighet er ikke bare en dyd for ham, det er et spørsmål om å overleve. Da tok han stokken sin og trampet opp den smale trappen til kirketårnet og ringte i klokkene selv - hang med hele sin tyngde i klokkestrengene til gjerningen var gjort. Som sagt: Jeg var ikke til stede. Jeg vet ikke om det er sant. Far forteller historier. Noen er sanne, noen er det ikke. Men at han var rasende tror jeg på.
Han formulerte det slik: Noen mennesker har gehør. Slike mennesker kan høre en humle og si «e-moll». Noen mennesker kan danse. Noen mennesker har evnen til å vise varme og forståelse. Og noen mennesker er sinte.
Han illustrerte med et eksempel fra sin barndom i Stockholm, da han pleide å gå i den zoologiske hagen på Skansen. Utenfor apeburet hang det et skilt, og på skiltet sto det: «Terg ikke dyrene. Dyrene terger seg selv!»
· · Min fars kone var død, og han var selvsagt utrøstelig - i ordets egentlige betydning. Jeg har vært trist, men aldri sørget. Jeg kunne ikke si til ham: Jeg forstår. Jeg forsto ikke. Jeg har aldri sett min far gråte. Det var ganger da jeg ikke ville være der. Dette store, vonde mørket hans var større enn jeg var, og mer enn hva jeg maktet.
· · Han lånte meg en bok, skrevet av den svenske forfatteren Ulla Isaksson. Han sa ikke noe særlig, bare at han synes jeg skulle lese den. «Boken om E», var tittelen, og handlet om å miste et menneske en elsker høyt. Det er en av de vakreste bøker jeg har lest. Gjennom boka ble jeg dessuten litt bedre kjent med far. Flere steder hadde han, med en tykk blå tusj, streket under setninger som han må ha oppfattet som viktige. Setninger som trøstet. Setninger som viste sorgens mange ansikter: Håpløshet, sinne, søken, besinnelse, tilsynelatende likegyldighet, ømhet. Setninger som gjenkjente ham. Ved noen setninger eller avsnitt hadde han satt utropstegn i margen. Slik jeg gjorde da jeg gikk på skolen og leste til eksamen.
· · Det var små ting den sommeren som forundret meg. På kjøkkenet hang en kalender. Hver dag krysset han av datoen, som om han gikk og ventet på noe. Å krysse av dager på kalenderen har jo alltid vært forbundet med forventning? Etter fem eller ti eller tjue kryss skjer det noe storartet, noe som en ser fram til med utålmodighet. Jeg spurte ikke, og han sa ikke noe selv. Men jeg lurer fremdeles på hva det var han ventet på.
· · I mellomtida, når det ikke var så mye å si, så vi en lang rad med filmer. Vi så mye Woody Allen. Vi så Chaplin og Truffaut og Fellini og Polanski og Kurosawa. Vi så gamle svenske stumfilmer. Vi så «Pulp Fiction», og var enige om at Johan Travolta var det stiligste vi hadde sett på lenge. Og far spurte om det var riktig at min generasjon ikke trodde på noe annet enn ironien. Vi så «Jurassic Park» og noterte oss dinosaurenes kamp mot menneskeheten. Vi så musikaler fra gamle dager og gledet oss oppriktig over fjærkledde piker og lange bein og vakre syngende ansikter. Vi så alvorlige filmer om døden. Vi så politiske filmer, og filmer om kjærlighet.
Og jeg tenkte at det er mye klokt i Woody Allens filosofi - som er så tydelig i alt det han lager - at livet tross alt går an å leve så lenge man kan gå på kino. Med visse forbehold selvfølgelig.
· · Far fyller 78 år i år. Jeg har alltid vært litt redd for ham. Jeg tror døtre er slik. Jeg greide ikke å trøste ham, men det var det ingen andre som greide heller. Jeg vet ikke om man kan trøste et menneske i sorg. Men filmene og bøkene og arbeidet ga et øyeblikks lindring. For prestesønnen var det kanskje arbeidet som var det viktigste.
Forfatteren Ulla Isaksson siterer en svensk poet i sin roman: «Man måste möblera också i helvetet.»
Der noterte far et utropstegn i margen.