Akkurat nå er vi redde for sykt kjøtt og matvareindustriens kjemi og manipulasjon av gener. Vi vil ha laks, ikke antibiotika. Men før vi aner det kommer en større bekymring: Knapphet på mat og høyere priser.

`Biff i halsen`

I Norge kvittet vi oss med sulten for hundre år siden. Vi eksporterte den (dvs. de fattige) til USAs Midtvesten, der norske bønder bidro til å skape verdens viktigste kornkammer. Hjemme hadde vi potetprestene. Med økt velstand har vi trodd at mat som politikk er noe som angår u-land. Men trusselen mot den nordiske vom kommer ikke fra beinranglene i Etiopia. Den kommer fra de økonomiske tigrene i Asia. De vil spise som oss.

Av JOHN OLAV EGELAND
Mat - både når det gjelder mengde og kvalitet - kommer til å bli et av de viktigste politiske temaene når vi går inn i et nytt årtusen. Men det som skjer i matvarepolitikken er underrapportert, misforstått og atomisert av interesser som representerer eller krysser geografi, folkeslag, kulturer og økonomi. Derfor er det ingen synlig grunn til at nordmenn skal bli nervøse når hvetebørsen i Kansas skjelver og prisene stiger. Kansas er langt unna Norge der vi ifølge Statistisk sentralbyrå hadde dårlige kornår i 1988, 1992 og 1994. Dagens overraskelse: Det var tørke og regn som førte til de nedslående avlingene.
· · Dette suser forbi oss, også når det gjelder Østfold, Hedmark og Trøndelag. Markedet har grep og leverer det vi trenger, uansett. Vi er rike og kan forsyne oss der varene er. Problemet er at markedsmekanismen alene ikke produserer mat. Markedet regulerer - der det får lov - prisene på korn, kjøtt og grønnsaker. Du har sett på TV at de som bestemmer prisene har mange telefoner og mer ekspressive armbevegelser enn selv den hissigste middelhavsbonde. Flere slips har de også. Men gir det noen trygghet?
· · Nå er det signaler som forteller at vi står overfor en global matvareknapphet. Kornprisen stiger ukontrollert. Reservene av ubrukt jordbruksland er små (kanskje så lite som tre prosent for kornvekster). Den såkalt grønne revolusjonen stagnerer fordi forbruket av vann, kunstgjødsel og plantegifter møter veggen og nye plantesorter er sterkt utsatte for sykdom. Markedet er logisk på sine premisser, og svarer med å distribuere etter pris.
· · En hovedgrunn til denne utviklingen er at velstanden i Asia øker. Kineserne vil omsette sin eksplosive økonomiske vekst i bedre ernæring. Og hvem vil nekte dem det? Men når noen hundre millioner mennesker får råd til å spise kjøtt, stiger brødprisen i USA og Europa. Biff krever at det ligger korn i trauet. Baksiden av denne begynnende velstanden - og vår egen - er 800 millioner mennesker som ifølge ferske FN-tall er underernærte.
· · Det er typisk for norsk politikk at økningen i internasjonale matvarepriser gir argumenter for hjemlig proteksjonisme. Selvfølgelig kan vi avgjøre at u-landene trenger alle sine jordbruksvarer selv. Dessuten er alt som produseres sør for Svinesund potensielle pestkilder.
· · Det er riktig at press på ressursene vil gjøre marginale matvareproduserende områder mer interessante. Men denne fryden har sine grenser. Selv geitebønder i Troms, kornleger fra Hedmark og drivhuskonger i Rogaland (tomater) vet at de stiller svakt når produksjonen skal måles i forhold til pris og ressursbruk. Norske bønder vil ikke måles slik. De vil betales i forhold til arbeidsinnsats. Det er et rimelig krav når man er ansatt, men langt mer problematisk når bonden er selvstendig næringsdrivende. Dette rollespillet gir norske bønder anledning til å gjemme seg bak sulten i Afrika og konsentrere kreftene om lokaliseringen av regionmeieriet. Selv et bambusrør fortoner seg som hel ved når næringens egne politikere snakker om internasjonal solidaritet.
· · Matvareproblemet har minst to kjerner. Det ene er at verden trenger mer mat, men ikke nødvendigvis flere bønder. Det andre er at vi nærmer oss en knapphet på ressurser som må endre vårt verdensbilde. Det politiske og økonomiske prinsipp om tilbud og etterspørsel har bare verdi når det finnes en rimelig grad av balanse mellom varer og tjenester.
· · Løser vi ikke disse problemene, kan vi ende i barbariet: Dem - eller oss.