Første runde i presidentvalget har allerde ført med seg maktforskyvninger i Russland. Men ingen vet hvilken vei de peker når hverdagen kommer.

`Demokrati i Kreml?`

Halvveis mellom de to omgangene i Russlands presidentvalg er det tydelig at Russland også som demokrati skiller seg ut fra resten av Europa. President Jeltsin, som kaller seg demokrat, har inntil nå samarbeidet med Aleksandr Korsjakov og Mikhail Barsukov, menn som har forsøkt å forhindre valget, og selv har han seinest for et par dager siden nektet å godkjenne en lov som skal regulere maktovertakelsen i tilfelle han taper.

Av PETER NORMANN WAAGE
Mens den tidligere generalen Aleksandr Lebed, som kvier seg for å kalle seg demokrat, har sørget for å sparke Jeltsins «eneste virkelige venn», som presidenten selv har kalt Korsjakov. Ja, for en uvitende observatør kan det se ut til at det var Lebed som vant valget, selv om han bare fikk 15 prosent av stemmene og annen valgomgang ennå ikke er avgjort.
· · Forvirringen skyldes imidlertid ikke det som skjer i Kremls bysantinske labyrinter, men at vi ønsker å se maktkampen som uttrykk for et demokrati. Likevel har Russland på sin haltende måte tatt såpass mye innpå den alminnelige historiske utviklingen at befolkningen for første gang har en viss medbestemmelse når det gjelder statsmakt og styringsform. Dét skal det sittende regimet ha, selv om valget er mer en nødvendighet enn en dyd.
· · Boris Jeltsin er en maktpolitiker med talent for det spill av allianser og utrenskninger som kreves for å holde på makten i Kreml. Han beskriver seg selv som en person som trives aller best i motbakke og i kamp. Hverdagene har han vanskeligere for å takle. Derfor har han kunnet svinge seg slik i en valgkamp som i utgangspunktet var håpløs. Derfor har han også hatt så lett for å gi makten fra seg når utfordringene har vært mer hverdagslige og ikke så klart definerte. Da har forsvarsminister Gratsjov, livvaktsjef Korsjakov og sjefen for det hemmelige politi, FSB, Mikhail Barsukov kunnet danse på bordet - sammen med den som er blitt kalt deres gudfar: Oleg Soskovets.
· · Gratsjov må bære mye av ansvaret for den hodeløse innmarsjen i Grosnyj. Korsjakov lot i desember 1994 sine menn overfalle hovedkvarteret til en banksjef i Moskva og gi ham og hans livvakt juling. Barsukov har sørget for å bygge ut og «stramme opp» det hemmelige politi, samtidig som han har hatt en del av kommandoansvaret i Tsjetsjenia. «En tsjetsjener kan bare drepe. Dreper han ikke, stjeler han,» lyder et av hans utsagn. Oleg Soskovets har hatt en viktig stilling innen det militær-industrielle kompleks, og har dessuten hatt ansvar for gjenoppbyggingen av Tsjetsjenia. Det har lenge vært antydet at de pengene som skulle gått til Tsjetsjenia, endte i hans lomme.
· · Gratsjov forsvant så snart Aleksandr Lebed kom inn i varmen. De tre andre ble beskyldt for å stå bak arrestasjonen av to av Jeltsins andre valgkampmedarbeidere, for på den måten å skape kaos og forhindre annen valgomgang. Det hører med til historien at også de mistenkes for å stå i ledetog med mafiaen. Likevel lover det godt for det russiske samfunnet at den direkte årsaken til deres arrestasjon var at den ble kjent. De liberale i Jeltsins krets tok kontakt med journalister, og nyheten kom øyeblikkelig på tv. Men det var Lebed som handlet og fikk Jeltsin til å kaste dem.
· · Aleksandr Lebed, som i alle fall inntil annen valgomgang er over, vil nyte godt av Jeltsins velvilje, lovet i valgkampen å skape fred i Tsjetsjenia og rydde opp i lovløsheten. Det tjener til hans fordel at han starter med kriminaliteten i statsapparatet, for bare slik kan forbryterveldet i Russland stanses. Interessant er det også at han sier at Tsjetsjenia gjerne kan bli selvstendig, uten at det derfor er klart hva som ligger i utsagnet. Han har tidligere antydet at alle russere bør evakueres fra området, og at et selvstendig Tsjetsjenia ikke kan vente å kunne handle med Russland.
· · Selv om Lebed har trukket i sivil, er han først og fremst en militær, som åpent sier at man ikke kan få demokrati i Russland på flere generasjoner. Først må grunnlaget legges, gjennom et «lovens diktatur». Men kanskje er dette et bedre utgangspunkt enn å benytte slagordet om demokrati for å opprettholde et bysantinsk maktsystem. Bare tida - og Lebeds evne til ikke bare å manøvrere på slagmarken, men i Kremls trange korridorer, vil gi oss svaret.