`Islands klokke`

Lørdag velger broderfolket i vest ny president etter Vigdís Finnbogadóttir. Det blir etter all sannsynlighet en mann som avløser verdens første kvinnelige folkevalgte statsoverhode. Det behøver ikke nødvendigvis bety at kvinnens stilling på Island er svekket. Forklaringen kan være at velgerne ganske enkelt foretrekker en mann etter 16 år med en kvinne på nasjonens topp.

Av PER VASSBOTN
Den som ligger best an på meningsmålingene er den tidligere finansministeren fra Folkealliansen (som noenlunde tilsvarer vårt SV), ’Olafur Ragnar Grimssón. Hans fremste rival er høyesterettsdommer Pétur Kr. Hafstein, som er uten aktiv politisk bakgrunn, men som har vist en konservativ profil under valgkampen. Han er sønn av den tidligere konservative statsministeren Jóhann Hafstein.
· · Alle er enige om at Vigdís har gjort en førsteklasses innsats for sitt land. Hun var et uvanlig valg ikke bare fordi hun var kvinne og alenemor, men også fordi hun ikke hadde noen partipolitisk karriere å vise til. Den islandske kvinnefrigjøringen på slutten av 70-tallet toppet seg ved valget av Vigdís i 1980. Det var egentlig en større sensasjon enn da Gro Harlem Brundtland ble Norges første kvinnelige statsminister året etter.
· · Nå viser meningsmålingene at de to kvinnelige kandidatene ligger langt etter sine to fremste mannlige konkurrenter. Det tok den norskutdannede marinbiologen Gurún Pétursdottir konsekvensen av da hun trakk seg fra valgkampen i forrige uke. Den andre kvinnelige kandidaten, legen Gurún Agnarsdóttir, som satt på Alltinget i sju år fram til 1990 for den radikale Kvinnelista, har ikke fulgt sin navnesøster ut av kampen, men står på til siste slutt.
· · Det er ganske betegnende at ingen aktive partipolitikere stiller som president. Riktignok overveide begge de to mest markante politiske lederne gjennom de siste årene, den konservative tidligere statsministeren Daví Oddson og den tidligere sosialdemokratiske utenriksministeren Jón Baldvín Hannibalsson, å stille. Den fargerike Jón Baldvín konstaterte at det ikke var noe for ham å leve upolitisk. På samme måte slo den noe mer pregløse Daví fast at han ikke passet til president, og at han heller ville fortsette i politikken.
· · Oppgaven som Islands statsoverhode er nemlig hevet over partipolitikken, med omtrent de samme seremonielle og representantive funksjonene som statsoverhodene i de konstitusjonelle nordiske monarkiene. Det er ikke så rart, med tanke på at Island inntil 1944 var en del av det danske kongeriket. En sterk presidentmakt etter finsk eller fransk mønster passer like dårlig til islandsk mentalitet som til norsk. Likevel kan Islands president spille en viss politisk rolle i situasjoner hvor et personlig skjønn må anvendes, for eksempel i forbindelse med vanskelige regjeringsdannelser.
· · Vigdís har i enkelte øyeblikk grepet aktivt inn i Islands politiske liv. Det mest oppsiktsvekkende var da hun i januar 1993 nektet å godkjenne Islands EØS-avtale, slik regjeringen og et flertall i Alltinget gikk inn for. Etter kort tid ga hun likevel etter og undertegnet loven. Hun hadde markert sitt personlige syn og det faktum at det ikke hersket full enighet i nasjonen om forholdet til EU.
· · Norges og Islands forhold til hverandre er i prinsippet godt. Det forverres naturligvis hver gang forhandlingene om fordeling av knappe fiskekvoter bryter sammen. Det er naturlige konflikter mellom naboer det dreier seg om, med sterke næringsinteresser som presser på bak hver regjering. En konstitusjonell folkevalgt islandsk president kan antakelig ikke bidra så mye på det politiske eller diplomatiske plan til å løse en slik nabokonflikt. Men hun eller han kan være den myndige Islands klokke som samler sitt folk bak kloke holdninger, selv i vanskelige stunder. Derfor er valget i helga viktig også for nordmenn.