«Politikk er ingen vitenskap, men en kunst,» sa Otto von Bismarck i den tyske riksdag i 1884. «Politikk er å ville,» sa Olof Palme et århundre seinere. Hva er politikk for Gro Harlem Brundtland?

`Kunnskap og vilje`

I dag skal Gro Harlem Brundtland svare på spørsmål fra norske journalister. Vil hun snart gå av som statsminister? Tar hun likevel sikte på å bli ny generalsekretær i FN? Uten noen parlamentarisk opposisjon av betydning sitter Gro trygt som Norges statsminister. Alt tyder på at hun trives. Hvorfor kommer stadig spekulasjonene om hennes avgang, og hva er det som får så mange til å se på henne som en god kandidat til ledervervet i verdensorganisasjonen?

Av ØYVIND TØNNESSON
Etter at Thorbjørn Jagland tok over som Arbeiderpartiets leder, har spørsmålet om han ikke også skulle bli statsminister, blitt stilt igjen og igjen. Gro har selv pekt ham ut som den naturlige arvtaker, men uten å si noe om sine egne framtidsplaner. Derfor venter vi. For det er jo i dag ikke annet enn hennes framtidsplaner som avgjør hvor lenge hun skal være statsminister.
· · Norsk økonomi er blant de beste i verden. Arbeidsløsheten går jevnt og trutt nedover. Og det foreligger ingen planer om store reformer som i alvorlig grad kan true sterke interesser i det norske samfunnet. Derfor er det ingen som for alvor legger planer for å få Gro skiftet ut som landets statsminister.
· · Det er saker som har med politiske verdier å gjøre, som i sterkest grad får andre politikere til å reise pekefingrer mot Gro. Planene om gasskraftverk som vil øke norske CO2-utslipp, den lite fleksible flyktning- og asylpolitikken, den manglende viljen til å beklage tidligere tiders illegale politiske overvåking overfor de personer som ble rammet. Slike saker får det til å blåse litt kaldt mot henne fra høyre og venstre, fra kirke og miljøbevegelse.
· · Hun blir kritisert på hjemmebane også for viktige sider av regjeringens utenrikspolitikk. Når statsministeren selv satser stort på å vinne innpass for norsk næringsliv i voksende asiatiske markeder, blir det av mange sett som uttrykk for manglende prinsippfasthet. Det er liksom ikke den samme kraften i engasjementet for menneskerettigheter i Kina, Nigeria eller Indonesia som det tidligere var overfor Sør-Afrika.
· · Men kritikken preller av på Gro. Hun er mer resultatorientert enn målorientert. Det blir neppe de store resultater av å skjelle ut kinesiske myndigheter for menneskerettighetsbrudd, eller ved å true med økonomisk ikke-samarbeid. Slikt kan virke overfor svake land, ikke overfor enorme økonomier som den kinesiske eller den indonesiske. Amerikanske økonomiske sanksjoner mot Kina har i liten grad gitt tiltenkte positive effekter, men derimot skadevirkninger på amerikansk økonomi. Kanskje kan norske bedrifters deltakelse i den asiatiske boomen litt etter litt bidra til at noen vestlige idealer om menneskerettigheter vinner innpass i de landene de opererer i?
· · Deltakelse av norsk kapital og kompetanse i de raskt voksende økonomiene i Kina og Sørøst-Asia er en strategi for å sikre norske inntekter når oljen er brukt opp. Gros satsing på økonomisk samarbeid med asiatiske land kombinerer nasjonaløkonomiske og internasjonalt politiske hensyn. Og den bygger på kunnskaper samlet inn fra flere forskningsmiljøer. Men den får ikke hjertene til å banke blant dem som har et engasjement for solidaritet med fattige mennesker i verden. For dem er det det synlige engasjementet i seg selv, vel så mye som resultatene, som teller.
· · Det er denne pragmatiske, balanserte opptreden som gjør Gro Harlem Brundtland til en god kandidat til stillingen som FNs generalsekretær. Det er ikke visjoner eller interesser, men forståelse - ikke minst om maktpolitiske realiteter - som styrer henne. Tysklands første samler, Otto von Bismarck, var også en av dem som har sagt at politikk er det muliges kunst. Kanskje er politikk for Gro Harlem Brundtland det å ville det mulige.