Kina og Norge er svært ulike av størrelse, kultur og historie. Vi har likevel felles interesse i arbeidet for internasjonal fred og stabilitet, samt for økonomisk og sosial utvikling, sa kong Harald i sin tale på gallamiddagen for den kinesiske presidenten i går kveld.

`Frykten for Kina`

Min kinesiske journalistvenn fra Hongkong skjønte ikke hva kongen vår snakket om. Det går overhodet ikke an å nevne Norge og Kina i samme setning når det er snakk om internasjonal fred, stabilitet eller sosial utvikling. I beste fall må ordene ha helt annerledes betydning i de to land, sa han.

Av ARVID BRYNE
Han kom fra Spania hvor han hadde hørt kong Juan Carlos kreve respekt for menneskerettigheter og slutt på undertrykkelsen i Tibet. Det var blitt hovedoppslag i hans avis hjemme i Hongkong.
· · Det er sensasjonelt når en europeisk konge belærer Kinas president Jiang Zemin om menneskerettigheter. Det hadde vært dobbelt sensasjonelt om en annen europeisk konge hadde gjentatt budskapet, sa kineseren som minnet meg om at det førstkommende søndag er nøyaktig ett år til Kina overtar den tidligere britiske kronkolonien.
· · Han trodde at kong Harald og andre norske representanter ville vist større mot og snakket om de viktige sakene hvis det ikke hadde vært for Kinas piskesnert til Tyskland tidligere denne uka, etter utenriksminister Klaus Kinkels innlegg og resolusjonen i Forbundsdagen som fordømmer Kinas politikk i Tibet.
· · Jeg tror frykt er det ordet folk flest først assosierer med Kina. Nabolandene i Asia frykter så mangt fra Kina. Den som er mest tydelig, er frykten for åpen maktkamp og uroligheter som kan utløses når Deng dør, eller at den sosiale uro - som allerede kan registreres på grunn av de økende motsetningene mellom fattige og rike - fører til ukontrollerte folkevandringer. De frykter også landets aggressive militærisme, som vi nettopp fikk demonstrert i forbindelse med valgene på Taiwan og som ellers ligger latent i kravet om suverenitet over småøyene i Sør-Kinahavet. Kinas ledere er fullstendig amoralske og har for eksempel utstyrt militærjuntaen i Burma med de store mengdene våpen som har muliggjort kneblingen av et helt folk.
· · Her i Europa er frykten foreløpig av mer akademisk art, fortsatte min kinesiske kollega: Dere frykter hva som vil skje den dagen 1,3 milliarder kinesere spiser kjøttkaker i stedet for ris og grønnsaker, når hver familie har hver sin moped og kjøleskap. Den dagen er ikke så langt unna, og det er klart det vil få store konsekvenser for verdens matvaresituasjon og økologi.
· · Han beskrev frykten for Kinas maktovertakelse i Hongkong neste år: Bare for få år siden var vi langt mer optimistiske. I den felles kinesisk-britiske erklæringen fra 1984 ble Hongkong lovet «en høy grad av selvstyre». Den tidligere kronkolonien skulle få beholde sitt kapitalistiske system og lovverk i 50 år, og den daværende britiske ambassadøren i Kina uttalte at dette var så godt som uavhengighet.
· · Idyllen ble knust for sju år siden på Den himmelske freds plass sammen med et ukjent antall kinesiske studenter. Da gikk den vonde sannheten opp for mange i Hongkong. Året etter brente lederne for byens demokrater offentlig den «grunnlov» Beijing da presenterte. Først da tillot britene noe som kan kalles demokratisering: Det lovgivende rådet ble utvidet, politiske partier ble tillatt, og kolonien fikk et lovverk som la stor vekt på menneskerettigheter. Beijing reagerte med raseri og gjorde det tydelig at det første som vil havne på skraphaugen når de tar over, er det nye lovverket og det nå folkevalgte lovgivende rådet.
· · 4. juni er årsdagen for Tienanmen-massakren. På denne dato i år møtte 20 000 mennesker i Hongkong opp i Victoria-parken og brant lys for massakrens ofre. Det lokale bydelsutvalget har alt nå gjort det klart at parken vil være stengt 4. juni neste år for «renovasjon». Den meget omstridte guvernøren, Chris Patton, sier han vil omgjøre denne beslutningen.
· · Frykten vokser hjemme i Hongkong fra dag til dag. Vi vet at Jiang Zemin og andre i det geriatriske lederskapet i Beijing ikke vil betenke seg på å bruke sitt enorme maktapparat til å slå ned alle tilløp til opposisjon og motstand mot de nye makthaverne. Vår eneste og bitte lille trøst er at vi vet at de også er redde: De frykter at den frihetens og uavhengighetens mikrobe som nå trives så godt i Hongkong, skal smitte hele Kina.