Kjell Inge Røkke er blitt 90-tallets mest iøynefallende nyrike her i landet. Hvor vil han med rikdommen?

`Bare en rik mann?`

«Hvis jeg bruker 5-10 prosent av nettoformuen min på båter, hytter, biler og diverse annet, er vel ikke det spesielt oppsiktsvekkende,» sier Kjell Inge Røkke til Kapital. Det ryktes at den glade Molde-gutten vil bruke mellom 100 og 200 millioner kroner på en 220 fots yacht. Det er kanskje ikke så mye for ham, men han burde regne med at det vekker oppsikt. Og tror han det er klokt å vekke oppsikt på denne måten?

Av ØYVIND TØNNESSON
Vi har et ambivalent forhold til kapitalister i Norge. Sosialdemokratene blant oss ser på rasen som helhet med en stor porsjon skepsis. De mer borgerlig orienterte ser på kapitalister som allrighte dyr så lenge de ikke er for store, og så lenge de har norsk stamtavle uten å komme fra Oslo. Tradisjonelt har det bare vært en liten flokk av trofaste, urbane tilhengere av partiet Høyre som har savnet storkapitalister av den svenske Wallenberg-familiens kaliber. I mangel av slike har vi sluppet inn utenlandsk kapital når risikokapital skulle skaffes, eller vi har måttet stole på Norges største kapitalist, staten.
· · Det som har kjennetegnet finansbaroner som Wallenbergene, Rothschildene og Rockefellerne har vært deres langsiktighet. De har plassert kapital med sikte på å tjene penger i det lange løp. Formuer ble skapt, ikke gjennom kjappe kjøp og salg av aksjer, men gjennom utvikling av teknologi og effektive bedriftsorganisasjoner. Langsiktigheten har gått igjen også i familienes private bruk av penger. Det går historier om hvordan en Wallenberg, den gang familien var storaksjonær i norske Orkla og kunne gå på elgjakt i Orklas skoger, passet på å brette sammen matpapiret etter å ha spist formiddagsmat, slik at det kunne brukes om igjen. Sparsommelighet kan overdrives, men nøkternhet gir storkapitalisten legitimitet.
· · De som har kommet nærmest den internasjonale storkapitalistiske klasse her i landet, er kanskje skipsrederne. Handelsflåten, vår ære og vår makt, har i århundrer bidratt med en viktig del av norsk verdiskaping. De store rederne i vårt århundre har forvaltet store formuer, de har vært store på det og gitt bort penger til kulturpriser, kommunale rådhusbygg og offentlig utsmykning. Men flere av dem har vært for synlige med sin rikdom. De har hevet seg over folket uten å gi avkall på en folkelig hang til vellevnet. Utenom Fred. Olsen er det ikke mange som har levd opp til Wallenbergenes leveregel, «vara, men inte synas».
· · Kjell Inge Røkke er fiskebåtreder. Han har jobbet seg opp fra liten folkekapitalist til noe større. Han kommer ikke fra Oslo, men fra Molde, og er så vidt vites av ekte norsk ætt. Når han så også bygger ny fotballstadion i hjembyen og har vurdert å bygge et kulturhus samme sted, kan det se ut til at vi står overfor en rik mann som også vil bli en stor mann.
· · Denne uka har Røkke imidlertid figurert i flere medier i tre sammenhenger. For det første er hans «Resourse Group International» i gang med byggingen av en kjempetråler som fra kommende høst skal sope inn store deler av fiskeressursene utenfor Chiles kyst. For det andre har han brukt noen små ti millioner kroner på å kjøpe en trivelig liten øy mellom ikke nettopp ressurssvake naboer i Indre Oslofjord. Sist kommer så ryktene om at han ønsker seg en privat yacht å bo i.
· · Det er ikke umulig at norsk kapitalisme kan være tjent med noen store menn eller kvinner som et supplement til staten som bærebjelker i økonomien. Men det tar mye lengre tid å bli stor enn å bli rik. Det tar helst generasjoner. For mange øyer og yachter i en enkelt generasjon kan - som for mange glass champagne - hemme veksten. De inngir nemlig ikke tillit og legitimitet.
· · Det er ikke andelen av nettoformuen anvendt til iøynefallende forbruk som avgjør hvorvidt Røkke blir en storkapitalist eller en vulgær kapitalist. Snarere er det graden av fasthet og langsiktighet i hans innsats som bedriftseier, og avstanden i tid mellom hver gang hans forbruk slår oss i øynene, som teller. Skjønner du tegningen, Røkke?