Skøiens hybris

Ac HANS ROSSIN’E
Er Tor Ulvens tekster ment for det ytre rom, eller for det indre? Sagt på en annen måte, egner de billedsterke, symboltunge, poetiske og nærmest arketypiske tekstene til Tor Ulven (1953-1995) seg for framførelse på en scene, eller finner tekstene sin verdi i den subjektive inderliggjøring?
· · Jeg spør fordi jeg natt til fredag var på Festspillene i Vestfold, på Istrehågan ved Jåberg utenfor Sandefjord. Istrehågan er et gravfelt fra middelalderen bestående av 18 grove og spisse steiner, den største nesten fem meter. Bautaene danner en gravplass som har form av en båt, til tross for beliggenheten i et skogholt bak lange jorder.
· · Hit, mellom grantrær, feite myggsvermer og benker av høyballer, hadde altså multimediekunstneren Kjetil Skøien invitert på midnattsforestillingen «Det tålmodige». En såkalt totalteateroppsetning med samplet og computerkomponert musikk av Rolf Wallin, med regi, scenebilde og koreografi av Kjetil Skøien og altså med tekstutdrag fra Tor Ulvens forfatterskap, fra dikt, fortellinger og romaner. Tale- og danserollene ble ivaretatt av profesjonelle folk som Henrik Scheele, Øystein Røger, Camilla Martens, Halldis Olafsdottir og den japanske butohdanseren Masami Yurabe. Mindre roller var fylt av gutter og jenter fra Sandefjord ballettskole.
· · Jeg skal ikke underslå at det ble en sær og tidvis faktisk også fascinerende opplevelse. Spesielt i enkelte tekstløse opptrinn, med sterk fysisk rituell dans, store trakter som rekvisitter, trolsk lys og Wallins sterke rytmer av samplet lyd, kom forestillingen i nærheten av den magi, hedensk offerkult og følelse av jordisk kretsløp jeg tror Skøien siktet på. Arkeologi som gåte mellom fortid og nåtid, dødsriter, forgjengelighet og bestandighet var andre stikkord for et scenisk uttrykk som glimtvis maktet å forme en helhet av sine mange ulike komponenter.
· · De problematiske scenene ble nemlig dem hvor Tor Ulvens tekst ble resitert i Kjetil Skøiens assosiasjonsrike scenebilder og sterke koreografi. Ja, mer enn problematisk, Tor Ulvens tekst hørte rett og slett ikke hjemme der. Eller riktigere; Kjetil Skøiens i og for seg gode performance-opplegg hadde ikke noe rundt Tor Ulvens tekst å gjøre.
· · Sterke ord? Ja, kanskje. Men jeg tror det er på tide at enkelte teaterfolk erkjenner at noen litterære tekster blir malplasserte i et totalteateropplegg. Det er tekster som på en måte har sin eksistens i innadvendtheten, i fantasiens indre meddiktning, i motsetning til ytre assosiasjonsskapende effekter på en scene. Å ikke erkjenne dette, kan fort få karakter av ren hybris.

© Dagbladet