Det offisielle Norges pinlige knegang for den kinesiske presidenten må føre til alvorlig selvransakelse, ikke bare hos politiet, men også på høyt nivå i våre departementer.

`Skamfull suksess`

En av dem som smilte bredest i går da flyet med president Jiang Zemin lettet fra Flesland flyplass med kurs for Romania, var Norges ambassadør i Beijing, Sverre Bergh Johansen. Han var strålende fornøyd med utfallet av besøket og kan se fram til fortsatt stor aktivitet på sin arbeidsplass i den kinesiske hovedstaden og økt velvilje fra vertskapets side.

Av ARVID BRYNE
For Bergh Johansen var det viktigste at kineserne ikke var blitt provosert der de tåler det minst: Tibet og menneskerettigheter.
· · Hos det øvrige norske vertskapet er de imøtekommende smilene alt avløst av alvorlig ruelse og forhåpentligvis også sviende anger. For i løpet av disse tre vakre sommerdagene har våre fremste representanter og tillitsmenn - for ikke å snakke om tillitskvinner - knust vårt felles speilbilde. De har tatt fra oss troen på at vi mener alvor når vi på nasjonaldagen taler vakkert om vår dyrekjøpte frihet og våre umistelige demokratiske verdier. Da politiet jagde fredelige og høflige demonstranter i gule skjorter, demonstrerte de at våre gamle honnørord ikke er annet enn en meningsløs innpakning for en livsløgn. I slutten av juni 1996 har Norge vist for all verden at ytringsfrihet er til salgs for penger.
· · Like klart som Norges-besøket var en betydelig og viktig suksess for Kinas president, blir det en merkbar og langvarig belastning for statsminister Gro Harlem Brundtland og hennes regjering. Sjelden har vi sett en så bastant avstandstaken fra det som skjedde og måten det skjedde på, som nå. I hele det politiske spekter, fra Carl I. Hagen til Erling Folkvord, er fordømmelsen unison. Piskesnertene knaller like sviende fra lederplass i arbeiderpartiaviser som i Dagens Næringsliv, Aftenposten og ikke minst løssalgsavisene. Og sjelden har vi i vår redaksjon opplevd en slik pågang fra lesere som muntlig og skriftlig vil gi uttrykk for sin forbannelse, skuffelse, indignasjon og ikke minst sorg.
· · Jiang Zemin trenger sin norske suksess for å styrke sin stilling i maktkampen som pågår konstant så lenge Deng Xiaoping holder seg i live. Det må være et utslag av samme regissør at Kinas ledende aviser i går gjorde et stort poeng av presidentens angivelige skarpe advarsel til nordmennene om å ligge unna Dalai Lama og Tibet, mens man på norsk hold ikke har registrert denne uttalelsen. For ved slik truende tale framstår Jiang Zemin for sine landsmenn som en stor statsmann.
· · Like klart har vår skammelige behandling av fredelige demonstranter svekket regjeringens troverdighet. Det må få mange varsellys til å blinke når statsministerens rolle som næringslivets døråpner av mange nå blir oppfattet som næringslivets dørmatte. Det kan heller ikke være tvil om at mens Hydro, Elkem og Orkla sitter igjen med lukrative, kinesiske kontrakter, er Gros eneste utbytte den sviende, moralske regningen.
· · Ingen tror det var Gro som ga direktivene om at demonstrantene skulle behandles som de ble. Men det var, ifølge NTB, Statsministerens kontor som ba politiet fjerne demonstrantene på taket til Venstres hus fordi de kunne bli sett av presidenten når han like etter skulle besøke statsministeren. Mer sannsynlig er det at det i de mange møtene som fant sted før besøket mellom folk fra slottet, UD, Statsministerens kontor og politiet ble sagt til politiet at det var deres selvfølgelige jobb å løse den ordensmessige siden av saken. Samtidig er det klart at det fra kinesisk side har vært stilt krav til hva som skulle tillates og hva som skulle slås ned på.
· · Det kritikkverdige er at disse kravene ikke ble vennlig avvist, at kineserne ikke ble fortalt at dette er Norge, og at her har vi respekt for andres meninger så lenge de blir framført på en akseptabel måte. Nettopp fordi Gro var på kvinnekonferansen i Beijing i fjor og opplevde kinesisk politis trakassering av tibetanere og andre minoriteter, burde hun vært årvåkent føre var.
· · Det eneste gode som kan komme ut av denne pinlige affæren, er vissheten om at dette aldri må få skje igjen. Den jobben må statsministeren ha - som høyt prioritert oppgave.