`Rett til å dø?`

Fra dødsleie til domstol i store deler av den rike verden tumler folk flest så vel som medisinsk og juridisk ekspertise med spørsmålet: Bør døende kunne få hjelp til å forlate livet på en verdig måte?

Av GUDLEIV FORR
Her i landet er problemstillingen aktualisert av dr. Christian Sandsdalen. Han har bekjentgjort at han ga en dødssyk pasient morfin. I går redegjorde han for sine grunner her i Dagbladet. Nå har han fått overordnete myndigheter og politi på nakken, fordi det han har gjort er straffbart her i landet. I går ble siktelse forkynt. Men makter vi å ta en kjølig debatt om et så hett tema?
· · Det er ikke første gang spørsmålet er på dagsorden. For vel et tiår siden dukket «Mitt livstestamente»-bevegelsen opp anført av framtredende personer i norsk samfunnsliv. Da dreide debatten seg om å stanse behandlingen av pasienter som holdes kunstig i live. De ville ha garanti for at de ikke ble utsatt for en "uverdig" livsforlengelse.
· · Nå er debatten flyttet noen hakk lenger, til den mer aktive handling som dr. Sandsdalen må svare for. Det finnes land i verden som praktiserer barmhjertighetsdrap, eutanasi, uten at det betraktes som en kriminell handling. Nederland er et kjent eksempel. Nylig er det avsagt et par dommer i USA som etablerer legeassistert selvmord som en aktivitet som ligger innenfor loven. Dommene, som skal gjennom en lang ankeprosess, er det juridiske svar bl a på en meget omtalt virksomhet som dr. Jack Kevorkian har drevet noen år i staten Michigan. I går kom så meldingen fra Australia om at verdens første eutanasi-lov er vedtatt i en av landets delstater.
· · Denne debatten gjenspeiler en viktig historisk endring i menneskenes liv. Problemstillingen er en følge av den medisinske og hygieniske revolusjon som radikalt har forandret både hvordan og når vi dør. Mange typer sykdommer kan nå holdes i sjakk i tiår med medisin og mekaniske innretninger. Det representerer en triumf for vitenskapen. Men det har også sin pris. Slutten på livet kan bli et smertefullt leie, med tilkoplete slanger og ledninger for lindrende medisiner og kunstige kroppsfunksjoner. Den som har fulgt en av sine nærmeste inn i en slik død, kan nok både ha tenkt og sagt som så at "om jeg kommer i en slik situasjon, så gi meg en sprøyte i armen eller en kule for brystet".
· · Leger har til alle tider i det stille bidratt til en naturlig og verdig avslutning på menneskers lidelser. Men jo lenger den medisinske vitenskap er kommet, desto mer påtrengende er de grunnleggende etiske spørsmålene blitt. Jo mer opplyste mennesker er, desto mindre villige er de til å finne seg i hva som helst. Og jo flere som må regne med å komme i en slik situasjon mot slutten av livet, desto sterkere blir også kravet om å ha et avgjørende ord med i laget om den siste beslutning som skal fattes.
· · Dette er et dramatisk uttrykk for den rasjonalitet det moderne mennesket lever under. Flere og flere livsfunksjoner er blitt et hodeanliggende, noe vi kan ta standpunkt til. Vi kan bestemme når vi vil ha barn, vi kan, om vi vil, bestemme hva slags kjønn vi vil våre barn skal ha, vi kan skaffe oss organer fra andre. Bør vi ikke da også kunne bestemme når vi vil dø? Slik utfordres overleverte moralnormer av vår fornuft og vår økte kunnskap. Legene har, siden Hippokrates, hatt det som sin eneste plikt å redde liv. Nå har deres vitenskap kommet så langt at de stilles overfor krav om å ta liv.
· · De etiske problemene som dødshjelp reiser, blir ikke mindre av at de fleste former for medisinsk behandling er meget kostbar og blir stadig dyrere. I de fleste moderne industrialiserte stater er man opptatt av å sette økonomiske grenser for den medisinske behandlingen. For å spare penger, skjærer politikere og administratorer sykehusbudsjettene til beinet, tvinger legene til å redusere kostbar medisinbruk og korte ned på liggetida på sykehusene. Dødssyke pasienter og deres leger kan komme under et utålelig press: Rett til å få hjelp til å dø, kan gå over til en plikt til å dø.
· · Nei, dette er ikke noe lett spørsmål å debattere, og det er slett ikke lett å debattere det under en provosert juridisk prosess, slik vi får når dr. Sandsdalen nå blir rettsforfulgt. Dilemmaet er at vi alle, når døden melder seg, bør ha et selvsagt krav på respekt for våre rettigheter og et like selvsagt krav på beskyttelse av våre interesser.