Verdensbanken og Høyre vil reformere det norske velferdssamfunnet. Men er det noe nytt de presenterer?

`Nygammel strid`

Med rapporten «Folketrygden som institusjonell reform» har bergensøkonomen Erling Steigum jr. denne uka sparket i gang en sommerlig trygdedebatt. Høyres Per-Kristian Foss vil omgjøre folketrygdens tilleggspensjon til en ordning med tvungen sparing i private fond. «Da vil det bli vanskeligere for politikerne å redusere utbetalingsbeløpene om 20-30 år,» sier han. Men er dette det viktigste spørsmålet i en diskusjon om framtidas solidariske løsninger?

Av ØYVIND TØNNESSON
Trygdespørsmål har vært helt sentrale temaer for politisk debatt i europeiske land det siste hundreåret. Skillet mellom høyre og venstre i politikken har ikke minst vært knyttet til disse spørsmålene som er så ideologiske i sin natur. I Norge har debatten særlig gått mellom motpolene på den politiske høyre-venstre-aksen, Høyre og Arbeiderpartiet.
· · Debattene har bl a dreid seg om hvorvidt trygdeytelser skulle være behovsprøvde eller om de skulle gjelde for alle, og om de skulle være skattefinansierte, eller basert på at den enkelte eller arbeidsgiver betalte inn «forsikringspremie» til private eller offentlige fond. Løsningene ble ikke de samme i ulike europeiske land. I Norge var ulike syn representert i de politiske partiene under 60-tallets trygdedebatt. Innenfor arbeiderbevegelsen var det dem som ønsket korporative løsninger, pensjonskasser knyttet til yrkesaktivitet, der arbeidernes organisasjoner selv ville kunne ha stor innflytelse. Andre helte mot Venstres syn, som innebar en kombinasjon av en felles grunnpensjon og individuelle tilleggspensjoner i en statlig trygdeordning. Dette ble også resultatet, i Arbeiderpartiet og landet.
· · For Høyre var et hovedspørsmål i debatten før folketrygdloven ble vedtatt i 1966 spørsmålet om hvem som skulle forvalte den kapitalen som ble spart opp til alderspensjonistene. Partiet gikk primært inn for en kombinasjon av en skattefinansiert grunnpensjon for alle og obligatoriske tilleggspensjoner basert på premieinnbetaling til private fond. Da det ikke var flertall for dette, ønsket Høyre at de offentlige fondene skulle forvaltes lokalt - det vil si at de ikke skulle komme under sentral statlig kontroll.
· · Nå har Verdensbanken gått ut med en anbefaling til land som skal bygge opp eller reformere velferdsstaten som innebærer en pensjonsordning etter de samme linjene som Høyre gikk inn for i Norge for 30 år siden. Ordningen som anbefales er tredelt: en felles skattefinansiert grunnpensjon, obligatorisk sparing og pensjonsforsikring basert på oppbygging av private fond, og helt frivillig sparing i private fond. At ledende høyrefolk synes det er mye vett i den anbefalingen, bør ikke forundre noen. For Høyre har det alltid vært et hovedanliggende å sikre at en størst mulig andel av kapitaldannelsen i Norge skjer på private hender.
· · Så langt har Arbeiderpartiet stått fast i sitt forsvar for folketrygden slik den er. LOs sjeføkonom Stein Reegård foreslo i gårsdagens Aftenposten at man, for å sikre finansieringen av folketrygden i framtida, skulle omgjøre det oljefondet vi nå sparer penger i til et pensjonsfond som kan plassere penger i eiendom og aksjer utenlands. En slik endring vil ytterlige styrke Statens rolle som Norges største kapitalist.
· · Et spørsmål burde være overordnet i debatten om folketrygdens framtid - et spørsmål som ikke synes å stå sentralt verken for Verdensbanken, Høyre eller for de toneangivende økonomene som uttaler seg: Hvilken organisering av det norske trygdesystemet kan best sikre oppslutningen fra de mest betalingsdyktige blant oss om anstendige ytelser til de minst betalingsdyktige?
· · Det er fare for at viljen til å betale skatt for å finansiere trygdeytelser bl a til dem som har stått utenfor arbeidslivet kan bli liten dersom det velbergede flertall får vesentlige andeler av sine pensjoner fra private fond.
For mottakerne av pensjon ligger det heller ingen garanti mot at politikerne kan redusere realverdien av ytelsene når den store eldrebølgen kommer på andre siden av årtusenskiftet. Politikerne kan simpelthen velge å skattlegge pensjonistene hardere.