Studenter ved lærerhøyskolene velger bort de vanskelige fagene, stryker i de obligatoriske og koser seg med de irrelevante. Hva slags skole får vi da?

`Øvelse gjør mester`

La oss se det i øynene: Når nær 60 prosent av studentene være lærerhøyskolen i Levanger stryker i norsk, har Norge et problem. Det forteller noe om studentenes forhold til kunnskap. Det forteller noe om deres forhold kunnskapsformidling. Bør de ikke holdes unna skolestua?

Av GUDLEIV FORR
Men det er ingen tilfeldighet at det kommer slike bedrøvelige meldinger. Fra det ene lærested etter det annet kommer det fortvilte stønn fra professorer og amanuenser: Studentene har sviktende grunnkunnskaper, har ikke arbeidsdisiplin og viser sviktende respekt for kunnskap som en verdi i seg selv. De har ikke fått med seg at grunnbetydningen av ordet studere er arbeid. De velger bort de anstrengende fagene, og får gode karakterer i friluftsliv og pedagogikk.
· · Hvorfor er det slik? Sammenhengene er kompliserte, naturligvis, og forklaringene varierer med de interesser som skal forsvares. Noen sier at kunnskap foreldes så fort i våre dager at det har ingen hensikt å lære. Men Pytagoras har stått fast i 2500 år, og vil bli med oss inn i kunnskapssamfunnet, «an, auf, hinter, in» vil fortsette å styre akkusativ i tysk langt inn i det neste årtusen og Snorre vil fortsatt fortelle oss noe vesentlig om middelalderens nordmenn.
· · Noen sier at studentene får for dårlig veiledning. Så leser de vel fotnoter og løper til bokhyllene for å forfølge et resonnement og fange opp et alternativt syn? Men nei: Professorer og amanuenser forteller meg om studenter som blir flakkende i blikket og bekymret i mageregionen når de hører om stoff utenom pensum. «Er dette noe vi blir spurt om til eksamen?» er spørsmålet. Jeg bor slik til at jeg hver dag kan kikke inn på lesesaler både ved et høyskolesenter og et universitet. Det er påtakelig mange plasser ledig tidlig på ettermiddagen. Har de fått normalarbeidsdag også på studiestedene?
· · Problemet med det vi har hørt de siste dagene er at de er et lite ledd i en stor og ond sirkel, der lærerne er de viktigste personene. Det skjedde noe med norsk skole i 1970-åra. Da kom kunnskap i miskreditt blant lærerne. Man begynte å se på kunnskapsformidling som en slags aktiv dødshjelp. Omsorg var viktig, men det var farlig å stille krav. De opprørske 68-pedagoger tok bort Margrethe Munthe og satte ingen ting i stedet. Derfor er der ikke lenger noen kanon i skolen, alt er like bra. De fremste eksponenter for dette har vært sosialpedagogene. Deres syn er kommet klart til uttrykk under arbeidet med læreplanene i forbindelse med reformene de siste åra. De og deres proselytter på lærerværelsene vil ha minst mulig klare kunnskapskrav og viser motvilje mot innsyn og kontroll. Denne holdningen går langt inn i Undervisningsdepartementets egne rekker.
· · De siste åtte-ti åra har jeg møtt skolen som forelder. Det har vært en blandet opplevelse. Jeg inviteres til å engasjere meg i skolens og barnas ve og vel på skolen, men har vansker med å trenge inn i hvilke mål elevene har og hva lærerne skal lære fra seg. Skolen er nok i en viss forstand et produkt av samfunnet den arbeider innenfor. Men personlig har jeg ikke møtt en eneste mor eller far som ikke vil at ungene deres skal få kunnskap ut av skolegangen. Hvor skal de ellers få det?
· · Barns første spørsmål er hvorfor og hvordan. Men å vedlikeholde spørrelysten er en stor pedagogisk utfordring. Elevene må få følelsen av at kunnskap er viktig. Det er det sopm er omsorg for en 12-åring. For å oppnå det, må de bli undervist av lærere som kan noe. Men hva slags fysikktime blir det hos en lærer som har valgt bort fysikken på lærerhøyskolen? Kan han inspirere til de gøyale eksperimentene som fikk oss til å forstå naturens sammenhenger og elementer? Hva slags grammatikktime blir det hos en lærer som ikke kjenner forskjellen på transitive og intransitive verb? Du lærer verken historie, matte eller norsk av en lærer som har gjort studietida til livets store frikvarter.
· · Det er ingen følelse som er så god som den du får når du opplever at du lykkes. Men å lykkes vil si å jobbe med noe som har mål og mening. Kunnskap er hardt arbeid, enten det dreier seg om sløyd, norsk, brodering eller musikk. Du kan ikke spille en Mozart-sonate uten å ha lært skalaen først, du kan ikke beherske norsk om du ikke kan noe om subjekt og predikat, du er ubehjelpelig i historie om du ikke kan årstall. Det er med kunnskapstilegnelse som med sportsprestasjoner: Øvelse gjør mester. Det er dette lærerstudentene på Levanger ikke har skjønt.