DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]

EU-saken har formet generasjoner av politisk interesserte nordmenn. Hva gjør den med Senterpartiet?

Et seminarparti?

Senterpartiet har varslet at høstens politiske dagsorden skal bli preget av kampen mot norsk innlemmelse i «Schengenland». Partiets sentrale tillitsvalgte og ansatte er opptatt av å sikre forsvarslinjene foran neste slag om norsk EU-medlemskap. Blir senterpartistene mer og mer like den politiske venstresidas seminargjengere?


Av ØYVIND TØNNESSON
Siden 1. mai har Norge og de øvrige nordiske landene hatt observatørstatus i Schengen-samarbeidet. Regjeringenes mål er at landene etter hvert skal bli fullverdige deltakere i dette samarbeidet, som innebærer nedbygging av grensekontrollene mellom landene i EU/EØS-området. Samarbeidet vil også innebære politisamarbeid, samarbeid om overvåking, samt et felles grensekontrollregime overfor land utenfor samarbeidet.
· · Det kan stilles mange kritiske spørsmål ved internasjonalt samarbeid av denne typen. På den ene side innebærer fri flyt av mennesker over nasjonale grenser en risiko for økt flyt av uønskede ting over de samme grensene. De tiltak som skal redusere denne risikoen, politi- og etterretningssamarbeid, kan det på den andre siden være vanskelig å føre demokratisk kontroll med. Alle som er opptatt av demokrati og rettssikkerhet bør ta slike spørsmål på alvor.
· · For Senterpartiet inngår imidlertid de kritiske spørsmålene og avvisningen av hele Schengen-samarbeidet i forsøkene på å blåse nytt liv i EU-motstanden. Partiet nærer en berettiget frykt for at Schengen-samarbeidet, EØS-avtalen, og andre avtaler mellom Norge og EU som måtte komme til, kan føre til at det eneste som skiller Norge politisk fra EU-landene blir den manglende representasjonen i EUs politiske organer. Da kan det bli vanskelig å si nei til EU-medlemskap i en ny folkeavstemning.
· · Anne Enger Lahnstein og hennes folk i Senterpartiet har siden EU-avstemningen fulgt «selvstendighetslinja», begrunnet i behovet for et alternativ i «de lange linjers politikk». Problemet er at denne politikken er en sammensatt greie. De lange linjers politikk består dels i utviklingen innen slike institusjoner som EU og verdens frihandelsorganisasjon (WTO), dels handler den om strukturelle økonomiske endringer som bare i liten grad er resultater av politikk. De lange linjers politikk er for Senterpartiet en samlebetegnelse for alt ledersjiktene i Arbeiderpartiet og Høyre enten er for eller tar for gitt, og som senterpartister ikke liker. Den som skal stå for et helhetlig alternativ til denne «politikken», er ikke lite ambisiøs - det må handle om å forandre verden.
· · Kampen mot norsk tilknytning til EEC i 1972 var med og formet en generasjon norske radikalere. Store grupper av idealistisk ungdom samlet seg i SV og i ml-bevegelsen for å forme en politikk for å forandre Norge, og særlig for å forandre verden. Da syttitallet var over, var ikke gruppene så store lenger, og de som var med, hadde vært med på gjentatte, lange og ørkesløse ideologiske diskusjoner på seminarer og sommerleirer.
· · Den seierskronte kampen mot EU-medlemskap i 1994 kan også komme til å ha gitt en ny politisk identitet til unge nordmenn. Med Anne Enger Lahnsteins førende posisjon på nei-siden synes det denne gangen å ha vært Senterpartiet som har trukket til seg flest begeistrede nei-ungdommer. Og det er ikke minst disse, de unge kadrene i stortingsgruppa, på partikontoret og i Senterungdommen sentralt, som nå er i gang med seminarene som skal gi et alternativ i de lange linjers politikk.
· · Men Annes unge kadrer i storbyer og sentra har, som andre ungdomspolitikere, en sterkere tilknytning til moderne utdanningsinstitusjoners kantiner enn til «det virkelige liv», slik det f.eks. utfolder seg i 100 år gamle lokalavdelinger av Norges Bondelag. 70-tallets venstreradikale gamle og unge hadde i hvert fall den fordel at de stort sett var tilknyttet de samme utdanningsinstitusjonene. I Senterpartiet kan velvoksne bønder komme til å miste tålmodigheten med sine unge seminarister - om ikke før, så når høstens kamp er over og Norge likevel blir Schengenland.


[
:nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet