De borgerlige partiene strever for å skape et alternativ til Gros regjering, men de ikke-sosialistiske velgerne samles om Thorbjørn Jagland som statsministerkandidat.

`Lille speil på veggen`

Det er neimen ikke greit å være partileder på den borgerlige siden. Nå har de sittet i speilet og sammenliknet seg med Gro, og resignert. Men når Thorbjørn Jagland kommer, da blir vi finest i landet her, har de sukket. Så sier speilet: Thorbjørn er like fin som Snøhvit. Da sitter neidronninga Anne og de andre med lang maske enda en gang.

Av GUDLEIV FORR
De første ukene av sommerferien har det vært mange besvergelser om et borgerlig regjeringsalternativ. Men hvordan skal de greie å lage det når de verken har troverdige ledere eller en alternativ politikk?
Gårsdagens meningsmåling i A-pressen viste at Thorbjørn Jagland er mer samlende blant de ikke-sosialistiske velgerne enn noen av de ikke-sosialistiske lederne. Anne Enger Lahnstein kan si så mye «nei, nei» hun vil og stygge ord som «markedsliberalisme» og «Rattsø». Det holder bare ikke når vi nå står foran et nytt årtusen: Hva vil hun egentlig med Norge, bortsett fra å pusse de rødmalte stuer?
· · Og hvor er Jan Petersen? Nå er det igjen Per Kristian Foss som har overtatt Høyre-butikken. Men han er jo ikke formann, ikke engang parlamentarisk leder, selv om det kan se slik ut det meste av året. Venstres Lars Sponheim prøver å holde samarbeidsfanen høyt. Men han innrømmer at han trives best i sauefjøset, for der møter han kloke og lyttende individer. Så blir han ikke motsagt, men møter tilsluttende mekring. Med en slik flokk av tilhørere, blir han også lett bortskjemt. Det er ingen god generalprøve for de store, politiske debatter.
· · Kjell Magne Bondevik har gjentatte ganger vist at han har blikket på sine egne skuldrer. Han legger ikke skjul på at han er eslet til noe større enn å være heiagjengleder for Molde fotballklubb. Det kjeder ham at han bare er representant for Møre og Romsdal. Så mye som han har lest i Bibelen har han selvsagt ambisjoner om å være en Moses for sin tid. Men velgerne viser at de tviler på at han har evne til å dele havet og lede dem til det forjettede land.
· · Så lederproblemene er åpenbare. Men de fire partiene har jo heller ikke noen politikk. Som den tidligere parlamentariske leder for Kristelig Folkeparti, Kåre Gjønnes, sa på radio i går morges: Opposisjonen må være opposisjon, og partiene må være villige til å gi noe for å gjøre alle de borgerlige politikkene til én politikk. Hvorfor får de ikke til det?
· · Én ting er at de mangler en Drillo, og at Thorbjørn Jagland har lurt dem foran speilet. Men det er også noe med spillerommet som er blitt trangere mellom dem. Kanskje er de blitt for like til å kunne samarbeide? Deres markeringsbehov er blitt så stort at den symbolske profilering og de retoriske særegenheter blir blåst opp av frykt for tap på velgermarkedet. Det er mulig de har merket seg statsviternes nye tese om at folk ikke stemmer etter en samlet kalkulasjon av sine brede interesser, men foretrekker det partiet som har et bestemt standpunkt i en bestemt sak de har interesse av. Derfor maser Senterpartiet fortsatt om EU og Schengen, og KrF om kontantstøtte til barnefamiliene. Den offentlige kranglingen om symbolene overskygger fellesholdningene som gjelder 90 prosent av politikken. Kampen mot de nærmeste naboene blir viktigere enn den felles kamp mot Arbeiderpartiet. Slik sett kan borgerlige flertall være garantien for at vi får Arbeiderparti-regjering til evig tid.
· · I alle fall er det vanskelig for velgerne å få øye på hva som er et borgerlig alternativ. Partiene mener nok mye, men velgerne legger ikke merke til hvem som mener hva. Det skyldes kanskje at de ikke føler at Arbeiderpartiet er stygt nok? Dessuten er det jo heller ingen konsistens i politikken når f.eks. Senterpartiet sier de kjemper for bygdene og for fylkeskommunen, samtidig som det støtter et nasjonalt opplegg for visse typer videregående skoler i konkurranse med fylkene.
· · Opposisjonspolitikk er forvitret til detaljer og såkalte dokument 8-forslag på Stortinget. Vi har et stortingsregjereri som vi må tilbake til Søren Jaabæks tid for å finne maken til. Men det blir politikk bare for de meget interesserte. De politiske linjer blir små streker uten sammenheng. Derfor sier velgerne bak speilet: Vi stoler ikke på at dere har noe reelt alternativ til det som er. Finner dere ikke en politikk dere kan stå sammen om og en leder vi har tiltro til, kan vi like godt ta Thorbjørn Jagland, hvis Gro ikke vil mer.