Israels velgere sa nei til å fortsette Oslo-prosessen. Det bør derfor ikke overraske noen at det er maktens, og ikke fredens språk Benjamin Netanyahu taler under sitt første Washington-besøk.

`En døende fred`

For første gang på fire år er det en grunnleggende pessimisme som preger de fleste analyser av Midtøsten. Den velkjente israelske retorikken fra Shamir og Begins tid er tilbake som Israels politiske språk. Det samme er provokasjonene og mistroen, mens det ikke finnes noen antydning til visjon i budskapet fra Israels yngste statsminister gjennom tidene - selv om Kongressen hyllet ham.

Av HARALD STANGHELLE
De tette økonomiske og politiske båndene mellom USA og Israel forleder enkelte observatører til å overvurdere USAs innflytelse på den israelske regjeringens veivalg. Derfor håpet optimistene at Benjamin Netanyahu ville ha med seg et aldri så lite fredsbudskap til sitt første møte med president Bill Clinton. Om ikke for annet, så for å glede sitt amerikanske vertskap.
· · Nå er Clintons utgangspunkt ikke det beste: Den amerikanske presidenten brukte alt han hadde av prestisje for å sikre at Shimon Peres ble gjenvalgt. Det var ikke nok. Dessuten kjemper Clinton for sitt eget gjenvalg. Da er ikke tida inne til å støte fra seg en viktig gruppe jødiske velgere ved å legge opp til åpen konfrontasjon med Israels nye statsminister. Men selv om USA er utrolig viktig for staten Israel, har israelerne vist en sterk vilje til å foreta sine selvstendige politiske veivalg. Israels politikk utformes i Jerusalem og ikke i Washington.
· · Benjamin Netanyahu markerte i timene før avreisen til USA i hvilket stemningsleie han vil legge sin politikk:
Først utnevnte han Ariel Sharon til minister for et nytt «infrastruktur-departement». Ariel Sharon er ingen vanlig politiker på den israelske høyresiden. Sharon måtte gå ut av den israelske regjering etter en granskning som holdt ham indirekte ansvarlig for massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatilla (1982), en grotesk krigsforbrytelse. Det er historiens nådeløse dom over mannen Israels nye statsminister gir et sentralt ansvar - slikt blir det selvfølgelig ingen fredsprosess av.
· · Så innkalte israelsk politi de av medlemmene i palestinernes lovgivende forsamling som er hjemmehørende i Jerusalem for å fortelle dem at Israel har forbudt all palestinsk politisk aktivitet i byen. De sju folkevalgte møtte ikke opp, men signalet kan vanskelig tolkes som noen oppmuntring til videre forsoning.
· · Benjamin Netanyahu fulgte opp under samtalen med president Bill Clinton: Han gir ingen løfter om å møte en hardt presset Yassir Arafat. Det kommer ingen signaler om at Israel vil stanse utvidelsen av jødiske bosettinger på okkupert palestinsk område. Fred med Syria er ikke verdt avståelse av Golanhøydene, ifølge det nye israelske budskapet. Og Benjamin Netanyahu avviser det prinsipielle grunnlaget statsministrene Rabin og Peres bygde på: Land for fred.
· · Helt fra Madrid-konferansen høsten 1991 har «land for fred» vært grunnlaget for fredsprosessen, også da Likud-alliansens Yitzhak Shamir var statsminister. Shamir har seinere (1992) uttalt at hans mål var å hale ut tida, slik at det aldri ble noen land-for-fred-avtale. Men etterfølgerne Rabin og Peres tok prinsippet på alvor: Gjennom Oslo-prosessen seiret en visjon om at en virkelig fred var oppnåelig, og de begynte å se mulighetene som lå i dette grunnleggende prinsipp. En visjon kom inn i forholdet mellom Israel og landets arabiske naboer.
· · Det israelske valget knuste visjonen. Tilbake er en ung statsminister med et gammelt budskap, inklusiv det tidligere israelske kravet om «forhandlinger uten forhåndsbetingelser». Nå støter to helt forskjellige grunnlag for forhandlingene sammen, og gjør en videre fredsprosess umulig.
· · Det betyr ikke at Midtøsten står overfor en katastrofe. I Midtøsten gjelder de lange linjene, også i tid. Benjamin Netanyahu kan bli en parentes i Israels politiske historie. Eller han kan bli lederen som raskt forandret sin politiske tenkning. Nye realiteter kan skape nye konstellasjoner. Men slik Israels nye statsminister i disse dager framstiller seg selv i Washington, er det konfrontasjon han inviterer til - ikke forsoning. Da er det vanskelig å gi uttrykk for optimisme.