Hysteriet rundt skrapesyken i norske saueflokker sprer seg. Hva vil vi betale for å fjerne risikoen for å bli syk av mat?

`Mat som politikk`

«O du som metter liten fugl. Velsign vår mat, O Gud.» Mange har de nordmenn vært som har sunget dette verset før sine måltider. Men når frykten for skrapesyke og kugalskap tar oss, holder det ikke med bønner om velsignelse. Vi vil vite hvilke bakterier vi putter i munnen. Mat blir vitenskap og politikk.

Av ØYVIND TØNNESSON
Det er ikke så mange tiårene siden frykten for matmangel var en realitet i store deler av befolkningene i den rike del av verden. For politikere med krigserfaring har «matvaresikkerhet» vært et vektig argument i landbruks-og distriktspolitisk debatt helt fram til i dag, ikke bare i den norske, men i de fleste nasjonalstater. Ønsket om nasjonal selvforsyning har alltid styrket primærnæringenes krav om beskyttelse og markedsregulering.
· · Slik har det vært, men er det ikke lenger. Samtidig som de store krigene har kommet på avstand, er det utviklet et effektivt internasjonalt handelssystem som langt på vei sikrer tilførselen av matvarer, uavhengig av vær- og føreforhold, til alle betalingsdyktige markeder. Rasjonaliseringen i landbruket, det internasjonale handelssystemet, og oppbyggingen av en storindustri for produksjon av næringsmidler har gitt sikre leveranser og billigere mat. Norske provenÂalske lørdagskyllinger, spanske oliven og dansk fetaost er blitt trivielle varer fra nærmeste døgnåpne butikk.
· · Forbrukernes frykt er derfor ikke lenger at det ikke skal finnes mat å forbruke, men at konserveringsmidler i maten skal svekke immunforsvaret vårt, så vi lettere blir slått ut av salmonellainfiserte kyllinger eller skrapesyk fårikål. Frihandel og ny teknologi reduserer noen former for risiko, men det kommer andre i stedet. Handel med matvarer fører til utilsiktet spredning av planter, insekter og mikroorganismer.
· · Vi vet ikke nok om virkningene av dette, eller om følgene av den forestående genteknologiske revolusjonen i matvareindustrien. Mens det tidligere var nasjonens og bøndenes interesser som styrte «matvarepolitikken», er det derfor sannsynlig at hensynet til det biologiske miljøet og forbrukernes interesser vil bli mer og mer avgjørende. Proteksjonisme er «ut», mens frihandel og vitenskapelig produktkontroll er «in».
· · Forrige helg, i sin ukentlige radiotale til det amerikanske folk, varslet president Bill Clinton de største endringer i regelverket for sikring av kjøttkvalitet siden 1906. Den gangen, i begynnelsen av århundret, da den forrige perioden med nasjonal og internasjonal frihandel dro seg mot slutten, var det boka «The Jungle» av sosialisten og forfatteren Upton Sinclair som fikk politikerne til å vedta en lov om matvareproduksjon og -omsetning. Sinclairs bok handlet om de forferdelige forholdene for arbeiderne ved slakteriene i Chicago, men det var særlig beretningene om rotter i lagrene med råtnende kjøtt som rystet en opinion med voksende hygienisk bevissthet.
· · De endringene Clinton nå varsler er ledd i en tiltakende vitenskapeliggjøring av vårt forhold til matvarene. Når det gjelder kjøtt, så skal kontroller som før har vært foretatt bare ved å se, kjenne og lukte på varene, suppleres med teknisk mer avanserte metoder. De nye reglene skal berolige alle dem som ble skremt da fire barn døde og hundrevis av mennesker ble syke av bedervede hamburgere for tre år siden. I studio under radiotalen hadde Clinton med seg noen av foreldrene til barna som døde. Den amerikanske valgkampen er i gang.
· · Matkvalitet bør bli et viktig tema på den politiske dagsorden i Europa og Norge, også etter at det nåværende rabalderet rundt skrapesyken og kugalskapen har lagt seg. Hvordan skal vi kombinere ønsket om lave priser på et rikholdig utvalg av matvarer med krav om lav risiko for sykdom? Og hvem skal bestemme hvilke former for genteknologi som skal benyttes i produksjonen av maten vår? Spørsmålet om matens innhold kan vi verken overlate til eksperter eller til Gud alene. Det må vi forholde oss til i fellesskap, og med vår fornuft.