`Til «La Erica»`

`La oss være fordrukne, forrykte og utilregnelige.`

Vi sto på en flyplass vest i Norge i regnvær og drakk champagne. Vi sto med hver vår lange røde rose, Erica Jong og jeg, som vi var blitt forært av en liten norsk jente i bunad. Vi ble mottatt som statspersoner i det landet som hadde forpestet livet for en Henry Miller og en Agnar Mykle gjennom evinnelige forbud og rettssaker. Vi ble kjørt av sted i en årgangs-Caddilac.

Hvordan var det nå Dylan Thomas, med flasken i hånden, en gang ankom New York og ble mottatt av pressen? Ropte han da ikke omtrent noe sånt: «I want to make love to women wearing white mackintoshes!»
· · Det ropte ikke Erica og jeg. Heller ikke noe liknende. Snarere tvert imot. Vi oppførte oss eksemplarisk og gjorde alt det som forventes av en forfatter nå til dags. Vi dukket opp til de planlagte møter og rundebordssamtaler, vi holdt de avtalte opplesningene og ga de obligatoriske intervjuene. Altså tvers igjennom pene og profesjonelle.
· · Vi hadde gledet oss til å møtes her i en av verdens naturskjønne oaser ved fjell og fjord, men da det kom til stykket hadde vi bare et kvarters tid - femten minutter - til litt privat prat, resten av fritida måtte vi bruke på pressen. Etterpå - nå - er det at jeg tenker: Hvorfor hadde ingen av oss kommet på å droppe intervjuene og snakke med hverandre i stedet? Hva er skjedd med forfatterstanden, dikterstammen, som en gang ble ansett som den eneste frie profesjon i verden? Har vi bøyd oss for en tåpelig overmakt? Og - verst av alt - hvordan griper denne makten inn i det vi skriver? Får den lov? Skal den ha lov? Hvordan kan man stå imot?
· · Jeg møtte Erica Jong første gang i 1976, da jeg debuterte i USA og hun anbefalte boken min til Henry Miller, som jeg møtte gjennom henne. Den inspirasjonen og oppmuntringen som kom fra hans munn og penn gjennom årene, er jeg henne evig takknemlig for. Siden leste jeg «Fear of flying» og fant her en «kindred spirit»; dvs. et sted med humor der vreden og seksualiteten fungerte som befrielse med et åndelig potensiale. Det var sjelden å finne hos kvinner den gangen og er det vel fortsatt. Bortsett fra at en yngre dansk dikter, Connie Bork, nettopp har utgitt boken «Den nye kvinnelighet», som tar utgangspunkt i det jordskjelvet som skjedde på 70-tallet. Der daterer hun kvinnens åndelige fødsel i en syntese av utfoldet seksualitet og kreativitet.
· · Som årene gikk merket jeg med en viss bekymring hvordan Erica Jongs bøker ble invadert av en stadig stigende strøm av angreps- og forsvarsposisjoner. Friheten i uttrykket hennes var kommet på defensiven. Men så tenkte jeg på hvor vanskelig det har vært for meg selv å bevare min egen stemme ubesmittet av årelang hets og smiger. Og på hvor umulig det må være i medienes eget kongeland, USA.
· · Som årene gikk og jeg møtte Erica på forfattermøter (i korte øyeblikk mellom intervjuer), ble den fordums ildsjelen mer og mer kuldslått i ansiktet og tårene sto alltid på lur bak det intelligente blikket. Det var simpelthen blitt menneskelig umulig å holde skansen som offentlig fruentimmer. Ordene hennes nådde hele jorda rundt, ut i den fjerneste avkrok av alle jungler, akkurat som «Dallas» og «Dynastiet». Hun var en million ganger mer berømt enn jeg, men dermed også en million ganger mer ødelagt.
· · I bok etter bok håndhever Erica Jong forfatterens frihet, dikterens behov for lediggang og uendelig tid. Men hennes liv er blitt helt omvendt. I puritanismens moderland forsker universitetene nå i hatkampanjene mot Erica Jong. De har pågått i 20 år med like store komponenter av sexforskrekkelse, kvinneangst og antisemittisme. Hvor lenge kan et menneske klare å bli forstørret ut over alle grenser og ligge under for så monumentalt et hat?
· · «Bytt land!» sa jeg til Erica i de 15 minuttene vi hadde for oss selv.
«Flytt til Italia, hvor de kaller deg «La Erica» og blås en lang marsj i Amerika.» Hun så lamslått og takknemlig på meg.
«Og når boken utkommer, så flykt! Du skylder ikke noen noen forklaring!»
«Jamen, agenten og forleggeren ...»
«Blås i agenten og forleggeren. Hvordan er det gått til at vi har mistet vår frihet? I 20 år har vi forklart oss, utlagt teksten og smilt til fotografen, nå må det være NOK. Vi er ikke bedriftsledere som skal reise rundt og markedsføre produkter, vi er diktere. La oss være fordrukne, forrykte og utilregnelige. La oss leve opp til myten om kunstneren! La dem slå på sine idiotiske TV-kameraer, vi kommer bare ikke! Simsalabim!»
· · Hun så på meg, smilende, med tårer i øynene, som om jeg beskrev det forjettede land. Hun sa at hun var blitt sendt til New Zealand og hele verden rundt for å markedsføre sin siste, «Fear of fifty», og at hun hadde hatt influensa i seks måneder og mistet stemmen i tre.
«Der kan du se! Kroppen tillater deg ikke lenger å være medienes villige slave!»
· · Til avskjed rakte hun meg visittkortet sitt, tungt som et multinasjonalt konsern, hvor det sto printet med lyserøde bokstaver: Erica Jong productions.
Og jeg tenkte på Anatole Frances ord: «Dem jeg elsker ønsker jeg en smule vanvidd - det gjør hjertet lett.»
brøgger på lørdag