Bombene smeller i Russlands hovedstad, nå som for 100 år siden. Går det mot en ny revolusjon i Lenins hjemland?

`Bomber i Moskva`

I går morges eksploderte en ny bombe i Moskva, den andre på to dager og den tredje på en måned. Alle var plassert på offentlige kommunikasjonsmidler.

Av PETER NORMANN WAAGE
Under Boris Jeltsin har Russland opplevd en rekke bombeattentater, blant annet sprang en bombe på kontoret til en folkevalgt i Dumaen ikke lenge før valget. Og i oktober 1994 ble journalisten Kholodov drept av en brevbombe.
Han nøstet opp korrupsjon i de høyeste militære sirkler. Daværende forsvarsminister Pavel Gratsjov antydet at journalisten hadde sprengt seg selv. Og selv om Jeltsin nå hevder at Moskva er «forurenset av terrorister», vil ikke byens politisjef gå lenger enn til å si at bombene må ha blitt plassert i bussene av folk som har en særlig interesse for sprengstoff. Felles for alle attentatene er at de ikke er oppklart.
· · Eksplosjonene er som uhellsvangre historiske ekko. To eksportartikler, begge med avgjørende betydning for Vesten, kom ved slutten av det forrige århundre fra Russland: den russiske romankunsten og den politiske terrorismen, som i Vesten fikk betegnelsen «handlingens propaganda». Terrormålene var alltid statlige embetsmenn eller maktfigurer, terroristene var unge menn og kvinner som hevdet de kjempet for større sosial likhet. Det mest berømte attentatet ble utført 1. mars 1881, da tsar Aleksander 2. ble sprengt av en bombe. Han hadde innledet sin regjeringstid med reformer, men skuffelsen over at ikke alt ble endret med én gang, overskygget de skrittvise forbedringer.
· · Dagens russiske terrorisme er ikke styrt av noen enhetlig idé, i alle fall ikke om sosial rettferdighet. Felles for eksplosjonene, om de har en bestemt adressat eller slår blindt, er at de uttrykker det maktvakuum som Russland lider under, og dermed er de beslektet med anslagene mot tsaren. Til tross for Jeltsins absolutte presidentmakt og mange dekreter, og for Lebeds utvidete fullmakter, herjes Russland ennå av sin arv. Staten oppfattes som fiende, lovene som hindringer. Den lemping på statens totale makt som i Vesten er tegn på demokrati, blir i Russland lett et svakhetstegn. Andre ser sitt snitt til å tilrane seg makten. Dette er noe av bakgrunnen for at mafiagrupper så åpent kan kjempe om innflytelse i landets politikk og næringsliv.
· · Aleksander Lebed har annonsert krig mot mafiaen i Moskva. De siste bombeeksplosjonene er blitt satt i sammenheng med denne «krigserklæringen». Det skulle i så fall bety at vi står overfor en situasjon der Moskva blir forvandlet til en krigsskueplass, med tilhørende forsøk på overvåking og kontroll som resultat. Hvis den skal være vellykket, må Stalin gjenoppvekkes. Det vil kreve minst like mange politimenn som det er innbyggere, eller at befolkningen i det minste tror de blir overvåket alltid og overalt, slik det var under Stalin.
· · Dette er umulig å gjenta, men de kriminelle kan håpe på å utmatte og skandalisere Lebed, for så igjen å drive med sitt i fred. Og fordi korrupsjon og mafia rekker langt inn i makthierarkiet i Kreml, skal vi ikke se bort fra at terroristene nå har mektige støttespillere. Lebed har mange fiender.
· · Blant hans verste fiender finner vi tsjetsjenerne. Tidligere har han sagt at de gjerne kan få selvstendighet hvis de vil. Nå har han gitt klarsignal for en opptrapping av krigen, som alt vesentlig går ut over sivile. Hæren vil kjempe til seier, sier han nå. Jeltsins fredsavtale og Lebeds forsikringer om at han skal stanse blodbadet, har vist seg som simpelt valgflesk. Selv om ingenting konkret knytter bombene i Moskva til krigen i Tsjetsjenia, er det mer rimelighet i å se dem i denne sammenhengen enn å skylde på ubestemte kriminelle.
· · Selv om bombene har gått ut over tilfeldige moskovitter, er det nå som for hundre år siden statens representanter terroren er rettet mot. Den kan vise seg som en større trussel enn korrupsjon og separatistbestrebelser. For den kan overbevise innbyggerne om at landet bare kan styres med jernhånd.