Smuler til kulturvern

Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
Riksantikvaren går nå i gang med femårsprosjektet «Sikring av bergkunst», hvor målet er å redde helleristningene fra den sikre forvitring. Det finnes rundt 1100 forekomster av bergkunst her i landet, og etter planen skal 300 sikres innen år 2000.
Dette kunne vært et entydig positivt tiltak, hadde det ikke vært for at mer enn 90 % av bergkunsten trues av ødeleggelse, mens Riksantikvaren har fått fattige 2,9 millioner til planen i inneværende år. De neste fire års tildelinger er usikre, og er knyttet opp mot det som oppnås med årets midler. Når så lokal fordeling forsinkes - slik at man sannsynligvis får utrettet mindre enn ønskelig - oppstår en ond sirkel. Myndighetene gir tilsagn om midler framover, men slike tilsagn er ofte - med respekt å melde - mindre verdt enn det offentlige brevarket de er skrevet på.
· · For øvrig er det ingen hemmelighet at Riksantikvaren er grovt underbemidlet og -bemannet. Ofte blir ikke verneverdige objekter sikret før noe drastisk skjer - jfr. stavkirkene - eller før det lages blest om enkeltsaker. Og hvem er så nærmest til å lage blest om slike saker? Hvem er best egnet til å stå fram i media når kulturminner forvaltes mangelfullt? Svaret er naturligvis riksantikvaren selv, Nils Marstein.
· · Marsteins person er ikke poenget. Han regnes i og for seg som dyktig nok, på samme måte som hans ansatte er engasjerte og hardt arbeidende fagfolk. Saken dreier seg mer om hvordan Marsteins offentlige rolle blir tolket. Det er en utbredt oppfatning - også innad i etaten - at denne rollen i dag tolkes på en for lavmælt og ukontroversiell måte. Riksantikvaren går stille i dørene, er tilnærmet usynlig i den offentlige debatt - og kontrasten til f.eks. Stephan Tschudi-Madsen er påfallende. Ikke dermed sagt at alle skal være som han - skjønt det ville vært underholdende - men det må kunne stilles krav til synlighet. Det finnes fremdeles de som mener at Riksantikvaren bør være en slags kulturens ridder, en kompromissløs verner av truede interesser - ikke minst i det offentlige rom.
· · Hva bergkunst-planen angår, er det symptomatisk at den iverksettes først når det er fare på ferde. Symptomatisk er det også at Riksantikvarens folk nøler med å innrømme at midlene er utilstrekkelige - kanskje av frykt for å virke urimelige, med tanke på neste års tildeling. Kanskje er man glad for smuler, slik det ofte blir innen kulturlivet. Det er i så fall forståelig, men ikke desto mindre beklagelig. Når de bevilgende myndigheter ikke kjenner sin besøkelsestid, burde andre gjøre det. Tør vi håpe på en mer synlig riksantikvar Marstein?

© Dagbladet