Vi står ved «fin de siècle» i verden og Norge. Er det bare de eldre blant oss som evner å stake ut kursen videre?

`Unge hjerner`

Reiulf Steen (62) synes Kåre Willoch (67) er et oppmuntrende fenomen. Det er det mange som er enige med ham i. Han har også rett i at det er nedslående at det ikke er et yngre fenomen som er så oppmuntrende. Hvorfor er det ikke unge menn - eller unge kvinner - som formulerer Steens og Willochs tanker?

Av ØYVIND TØNNESSON
Da Reiulf Steen kom hjem fra Chile etter avsluttet ambassadørgjerning i forrige uke, var noe av det første han gjorde å fortelle Aftenposten at han har tro på kapitalismen - og på sin gamle motstander, Kåre Willoch. Willoch har, som han selv, spilt en aktiv rolle i norsk samfunnsdebatt etter avsluttet politisk karriere. Men den rollen Willoch - som Steen - nå velger å spille, er ganske annerledes enn den han hadde da de to var aktive politikere.
· · Både Willoch og Steen tenker nytt. De benytter sin intellektuelle frihet til å orientere seg og formulere ulike posisjoner i et samfunn som preges av meget rask endring. Høyremannen har «oppdaget» de utfordringene miljøet stiller til industrisamfunnets barn og barnebarn, mens sosialdemokraten ser de enorme sosiale og politiske implikasjonene av den teknologiske revolusjonen. Det er naturlig at de hver på sin kant kan synes mange av den andres nye tanker er oppmuntrende. Men hvorfor er det to politiske pensjonister i sekstiårene, og ikke noen fra de yngre garder, som framstår som oppmuntrende fenomener i det politiske landskapet?
· · Reiulf Steen ville nok foretrukket at nytenkningen i større grad kom fra en sosialdemokrat som var 20-30 år yngre enn ham selv, og ikke fra en høyremann som er fem år eldre. Det beste hadde vært om en Turid Birkeland, en Trond Giske - eller kanskje en Paul Chaffey - hadde bygd seg opp som veiviser for folket ved det «fin de siècle» vi er inne i. Men de har ikke demonstrert de nødvendige kvalifikasjoner, og ikke den riktige sorten engasjement.
· · Norge er inne i en utdanningsrevolusjon som kanskje er like viktig som den på 60-tallet. Det er flere som tar høyere utdanning enn noensinne. Cand.mag. har i dag den status som examen artium hadde da Reiulf Steen og Kåre Willoch var unge. Hvis det var en sammenheng mellom utdanning og evne til å forstå virkeligheten, og mellom erfaring fra lærestedenes sosiale liv og evnen til å formidle virkelighetsforståelsen, så skulle man forvente at både skoler, massemedia og de politiske partiene ble tilført mange unge, små Steener og Willocher. Hvorfor må vi da nøye oss med de gamle vi har?
· · Ved generasjonsskifter skjer det gjerne en endring i tilnærmingsmåte. Det gjelder i politikken, det gjelder i kunsten, og det gjelder i ulike vitenskapelige disipliner. Det er vanskelig å måle, men mye tyder på at de unges - min generasjons - tilnærmingsmåte ikke i tilstrekkelig grad er både konstruktiv og visjonær. Gjennom 80-tallet, og inn på 90-tallet, har det vært en rådende tanke at det er bedre å være flink enn fornuftig, og at det er viktigere å ha det moro enn å drive med noe interessant. Resultatet har blitt en generasjon som enten engasjerer seg i detaljer, eller forholder seg overflatisk til alt.
· · Den såkalt «populistiske» tendens i politikken har vært et uttrykk for den samme trenden. Kjappe utspill har for ofte erstattet de sammenhengende resonnementene. Resultatet er at svært få er i stand til, eller tør, å bygge en karriere på sammenhengende resonnementer. Vi som arbeider i massemedia må ta noe av ansvaret for dette.
· · Når Reiulf Steen, uten akademisk bakgrunn, nå skal drive, og kanskje formidle, FAFO-forskning om velferdsstaten, har han en viktig jobb å gjøre. Han viser at han går til verket med en ung hjerne, og befridd for mange dogmer. Spørsmålet blir om han også kan inspirere enda yngre hjerner til å stå opp med en visjon for den nye velferdsstaten. For den overgripende forestillingen om hva vi vil med det Norge våre barn skal leve opp i, må vi selv skape. Det kan ikke overlates til Willoch og Steen.