Dylan i Molde

Av TERJE MOSNES
Dette skal ikke handle om prinsipper. Det skal handle om hvorfor jeg gleder meg som et barn - nei, som en voksen - til å høre Bob Dylan på Molde Jazzfestival førstkommende fredag. Så får andre mene hva de vil om jazzfestivalers profil.
· · Jeg tilhører dem for hvem lange netter med Radio Lux under dyna ble bindeledd mellom Prøysen og Presley, Barnetimen og The Beatles. Rock var «soundtracket» til min ungdom. Tvers gjennom skolegang og studier var det den som ledet meg til det som til sist skulle bli mitt yrke. Pop-revyen, NRK TV og hele tida Dagbladet - musikken var bærebølgen. Ikke Marx eller Marcuse, men Dylan, Lennon og avisfilla Rolling Stone ble mine - og titusener av andres - referanser til Vietnamkrig og studentopprør, anti-autoritets- og toleransetenking, -ismer og -ismers vold. Naivt og romantisk? Kanskje det, men reelt nok.
· · Den uten sammenlikning sterkeste stemmen var Bob Dylans. Dylans tidligste plater påvirket alt og alle. Hans videreføring av Woody Guthries poetisk-bitende samtidsskildringer og -kommentarer, først i akustiske, siden i elektriske musikalske omgivelser, løftet rocken ut av uskylden, og hans mer eksistensielt ramlende tekster forsterket rockens grep om sinn og sjel. De unikt musikalske fraseringene og den søkende uroen i alt han foretok seg, bidro også til at han, mer enn noen annen enkeltfigur, gjorde rocken viktig gjennom siste del av 60-tallet.
Og mer enn noen annen enkeltfigur gjorde han det vanskelig å bevare engasjementet for nesten all seinere rock. Målt mot den tidlige Dylan og hans samtid, ble så mye av 70- og 80-tallets rock for musikalske elevøvelser å regne. Intet ondt om elevøvelser, de er nødvendige og viktige, men mest for dem som på den måten opplever noe nytt og spennende.
· · For meg ble jazz, ved tilfeldigheter og gode venners avgjørende medvirkning, den nye musikalske åpenbaringen på 70-tallet. Svein Erik Børja, den mest markante TV-produsenten norsk fjernsyn har hatt, tok meg med til Molde-festivalen i 1974. Vi var på jobb, og etter en uke var jeg solgt. Hva jeg «skjønte» av jazz, er så sin sak, jeg vet til dags dato ikke hva jeg «skjønner» av jazz. Men jeg vet hvilken undring, sitring, forventning og skjær glede musikken og festivalen framkalte i meg. Det var som å være tilbake under dyna med Radio Lux, tilbake i Central Park med en nyinnkjøpt «Great White Wonder» i skjelvende hender, på Isle of Wight ti meter fra Pete Townshends splitthopp.
· · Sånn har det vært i 22 år. Det er derfor jeg gleder meg til å høre Bob Dylan i Molde. For meg passer det aldeles perfekt.

© Dagbladet