Med pølse i blikket

Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
Jeg leser i Knut Hamsuns «Sult», og finner en passasje som gir meg umiddelbare assosiasjoner. Ganske tidlig i romanen skildres en episode der den desperat sultne og forkomne hovedpersonen går forbi en kvinne som står og ser inn i et slakterbutikkvindu. Idet han passerer, snur hun seg - og deres øyne møtes.
Men hun ser ham egentlig ikke, for «... hendes blik var endnu fuldt av pølse», som Hamsun skriver. Konfrontert med dette blikket - dette stupide pølseblikket - snur jeg-personen seg bort i kvalme. Denne symbolske konfrontasjonen med det mette og selvgode hos menneskene blir uutholdelig for ham, der han selv strever hardt bare for å overleve fra dag til dag. Det er altså han - den fattige, loslitte stakkaren på fortauet - som har forakt til overs for de selvtilfredse borgerne som «vimset om med varer og penger», som det heter et annet sted i romanen. Ikke omvendt. · · I Oslo, over hundre år seinere, går jeg selv rundt i gatene - og som kvinnen utenfor slakterforrretningen, møter jeg nesten daglig de sultne og forkomnes blikk. Flest er det av dem i sentrum, der de tigger om småpenger. De er kanskje sniffere, narkomane eller prostituerte, og de strever med å overleve fra dag til dag. Som romanfiguren i «Sult», vakler de gatelangs, mens verdigheten forvitrer ettersom de må ydmyke seg stadig mer. En sjelden gang spør jeg meg hvordan verden må se ut gjennom deres øyne, om hvordan vi fortoner oss fra deres ståsted - alle vi som haster forbi. Hvordan oppleves det å ligge i rennesteinen - både billedlig og bokstavelig - mens alle ser en annen vei?
· · Særlig én har jeg lagt merke til. Han er antagelig i begynnelsen av trettiårene, men kunne vært femti. Radmager, med tjafsete hår og skjegg, sitter han ofte og skjelver av abstinens eller sult på en eller annen trapp. Hånden er automatisk utstrakt, og han tigger på den tause, beskjedne måten. Dersom man tar seg bryet med å snakke til ham, svarer han lavmælt og høflig - dersom han orker. Da fornemmer man at det finnes et menneske, et individ, der inne i fornedrelsen - og man spør seg: Hva tenker denne mannen - dette menneskevraket - når vi lar ham gå til grunne i velferdsstaten Norge? Eller kanskje heller - hva tenker han når vi slenger til ham noen småpenger for å lette vår samvittighet? Antagelig er han for syk til å reflektere særlig mye, men spesielt høye tanker kan han umulig ha om oss. - Hva slags liv er dette? tenker han kanskje. Eller snarere: - Hva slags samfunn er dette, der alle bare har seg selv i tankene. Og pølse i blikket.

© Dagbladet