Grete Faremo står steilt imot presset fra over 10 000 nordmenn, kjendiser og opposisjon, partifeller og prester. 25 barn sitter fortsatt i kirkeasyl.

`De er bare barn`

Medmenneskelighet er blitt et fremmedord i Justisdepartementet. Flykningbarna blir ofret på politikken og prestisjens alter. Står utlendingsloven over FNs barnekonvensjon?

Av JANE THRONDSEN
Langt borte fra møterommene i Justisdepartementet sitter to år gamle Cendresa. Nesten hele livet har hun sittet i kirkeasyl, i en gammel trekkfull kirke langt vest ved havet. Fra hun ble født har hun levd med foreldrenes angst. Fortvilelse smitter.
Som en direkte følge av oppholdet i kirkeasyl har hun fått alvorlige psykiske skader. Overlegen ved psykiatrisk avdeling, hvor Cendresa behandles, er rystet. Han sier det er dypt tragisk at Justisdepartementet lar en familie på fire gå til grunne for å opprettholde politiske prinsipper. I løpet av sine 17 år i psykiatrien er dette det verste ha har sett. Dette er skyggesiden ved regjeringens asylpolitikk.
· · Cendresa er skadd for livet, men det er langt fra Førde til Grete Faremos kontor. Bak alle dokumentstablene er det ikke lett å få øye på den lille jenta. For departementet er hun bare en saksmappe, for justisministeren er hun én i «denne tilfeldige gruppen asylsøkere», som søkte tilflukt i et norsk gudshus. Og den som ikke ser enkeltmennesker og deres skjebner, ser heller ikke den menneskelige konsekvensen av de vedtak de forfekter som konsekvent politikk. Medmenneskelighet har trange kår blant paragrafene i departementets forskrifter.
· · Norge var et av de første landene som undertegnet FNs barnekonvensjon. Et av de sentrale punktene der er: «Ved alle handlinger som vedrører barn og som foretas av offentlig eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gagner barna best.»Grete Faremo er tilsynelatende mer innstilt på å føre en politikk som gagner partiet og regjeringen, enn å gjøre noe med barna i kirkeasyl.
· · Debatten om de 25 barna har rast i over en måned. Justisministeren er blitt utfordret av partifeller, kirken og over 10 000 nordmenn til å finne en løsning for dem. Grete Faremo og hennes medarbeidere har prøvd å ri stormen av ved entydig å vise til lovens bokstav, og ved å skyve ansvaret over på kirken. Regjeringen vet den kan fastholde en stivbeint asylpolitikk i et land der fremmedfrykten hersker.
· · Barna er blitt politisk sprengstoff, men regjeringen støtter seg på en overbevisning om at de har den store tause majoriteten på sin side. Dessuten har de den voksende apatien overfor flyktningers enkeltskjebner på sin side. Regjeringen tar åpenbart sjansen på at opposisjonen på grasrota tross alt er begrenset til lokalsamfunnene der barna sitter i kirkeasyl, og at opposisjonen i stortingsgruppa er begrenset til dem som notorisk opponerer.
· · Justisministeren mener at hun har bred støtte i Stortinget for sin håndheving av utlendingsloven, selv om fem partier er samstemte i sin fordømmelse. De synes menneskeligheten er skåret bort. SV, Venstre, KrF, Senterpartiet og RV hevder at kirkeasylsakene er resultat av en for streng praktisering av loven. Regjeringen har gått i skyttergravene, i stedet for å søke konstruktive løsninger for de barna som loven rammer slik de gjorde for to år siden.
· · Det er ikke et lett valg å søke tilflukt i en kirke. Det er desperasjon og frykt som har drevet familier i kirkełasyl. For dem har det vært et valg mellom onder.
- Det er bedre å leve i et fengsel uten tortur, enn å vende tilbake til et fengsel med, sier Salih Hyseni fra Kosovo etter flere år i kirkeasyl med kone og to barn.
· · Han skjønner neppe at han og familien har kommet til Fridtjof Nansens hjemland. I et av verdens rikeste land blir hans to små barn frarøvet barndommen av et regelverk med lite rom for menneskelighet. Men det er ikke regelverket som tar barndommen fra de to småjentene. Det er justisministeren, som i stedet for å gi dem en utstrakt hånd, gjemmer seg bak paragrafene.