Kulturliv eller næringsliv?

Av HANS ROSSIN’E
I artikkelserien «Kulturens bakmenn» har Dagbladet rettet søkelyset mot fem styreledere fra våre tyngste kulturinstitusjoner. Siktemålet har vært å få fram hvem disse personene er, hvordan de ser på institusjonene de leder og å gjøre leserne oppmerksomme på at de beslutningene disse fem styrelederne er med på å fatte, faktisk har innvirkning på de kulturtilbudene du og jeg får.
· · Men siktemålet har også vært å reise noen andre problemstillinger som ikke har med den enkelte styreleders profesjonelle kvalifikasjoner og genuine interesse for kultur og respektive institusjon å gjøre. Få kan reise velbegrunnede innvendinger mot kulturminister Åse Klevelands valg av styreleder i hvert enkelt tilfelle, som Christian Bjelland på Samtidskunstmuseet, Jens Kristian Thune ved Nasjonalgalleriet, Nationaltheatrets Kjeld Rimberg, Operaens Leif Terje Løddesøl og Den Nationale Scenes Oddmund Søilen.
· · Problemstillingene går på om de profesjonelle næringslivsledernes innmarsj i kulturstyrene i Åse Klevelands kulturministerperiode nødvendigvis er av det gode for kulturlivet, eller om det kan ha uheldige virkninger. Vi trenger selvsagt profesjonelle styreledere og pådrivere som passer på at offentlige midler går til det de er ment til. Like fullt er det et paradoks at skattepengene faktisk ikke var ment å gå til den managementkultur eller den organisasjonskonsulentkultur som de nye styrelederne fra næringslivet ser ut til å drasse med seg inn. Kulturinstitusjonenes budsjetter ligger i utgangspunktet fast. Når mer penger brukes til konsulenter, må mindre brukes til kunst. Det er åpenbart en uheldig utvikling.
· · En annen problemstilling - eller er kanskje også det et paradoks? - er at næringslivslederne bevisst eller ubevisst kan bringe en markedstenkning og et kjølig verdisett med seg inn i styrerommene som nettopp står sterkt i strid med de humanistiske verdiene kulturinstitusjonene skulle stå som ypperste røktere og voktere av. For kunst er nettopp motvekt mot nyttetenkning og pragmatisk formålstjenlighet. Og endelig: blir kulturinstitusjonene strømlinjeformede og skjødehundpregede av den nye profesjonaliseringen, eller er den en nødvendighet for å opprettholde og legitimere bevilgningene?
· · Spørsmålene er for så vidt mange. Kanskje er det kulturlivets egne folk som nå burde ta dem opp framover - hvis de da ikke er altfor opptatt med ekstrajobber og kulturelle konsulentoppdrag.

© Dagbladet