En god latter

Av HALVARD C. HANSSEN
Det var en av disse sjeldne, deilige sommerettermiddagene. Jeg var så blid og full at jeg ble tilsnakket av en politikonstabel på Karl Johan.
- Er det ikke lov å gå litt ustøtt i denne byen lenger? spurte jeg.
- Jo, men så full og fornøyd som De ser ut, bryter De forbudet mot alkoholreklame.
Jeg slapp med en advarsel, og sjanglet videre.
- Men la meg ikke se Dem smilende igjen, ropte konstabelen.
Ingen fare, tenkte jeg. Det er ikke så mye å le av i dette landet. Bortsett fra politikerne da, og de er på ferie. Med unntak av en og annen statssekretær som vil innføre promillegrense til sjøs.
- Du ler vel ikke av det? sa Lullen.
- Når det er innført, har du sett smilet mitt for siste gang, sa jeg.
- Men i Aftenposten er det en politimester som sier folk i snekke fortsatt bør få drikke en eller to pils.
- Han har vel båt i Frognerbadet han, for da rekker han ikke flere på veien over.
- Det må da være mye glede i to pils,sa Lullen.
- Jada. I den første og i den tolvte.
Lullen er tilhenger av forslaget om å forby reklame for lettøl.
- Unnskyld meg, men jeg får ikke lyst på lettøl når jeg ser slik reklame, sa jeg.
- Det er jo det som er meningen. Folk får lyst på pils.
- Jeg får bare lyst på Upper Ten.
- Du får lyst på Upper Ten av morgenandakten, så deg regner jeg ikke med.
Lullen slo på Reiseradioen, der programlederne kvitret muntert. Jeg er så gammel at jeg husker det var vi ved radioapparatene som lo av Reiseradioen. Nå er det bare programlederne som har det morsomt.
Lullen ble melankolsk og begynte å snakke om at vi burde hatt barn.
-Så, så, jenta mi. Tenk om vi hadde fått en sønn det hadde gått ille med?
- Mener du vi kunne hatt en sønn som ble narkoman?
- Kanskje enda verre. Han kunne blitt statssekretær.

© Dagbladet