Å formidle kunnskap blir stadig viktigere, og om ikke skolen vil påta seg den oppgaven, hvem skal så gjøre det?

`I kunnskapsbransjen`

Er det mulig å lære fra seg matematikk uten å kunne matte? Er det mulig å bli ingeniør uten grunnleggende kunnskap om fysikkens lover? Er det mulig å forstå samtida uten å kunne sentrale årstall og hendelser fra historien?

Av GUDLEIV FORR
Dette er grunnleggende spørsmål i sommerens skoledebatt. Det startet med det bedrøvelige resultatet i norsk ved lærerutdanningen i Levanger, men handler nå om kunnskapens og kunnskapstilegnelsens plass i hele vårt undervisningssystem. For frykten for at lille Marius' skjebne skal ramme lille Benedicte og store Kristian har gjort kunnskap til et fyord i en stor del av lærernes krets.
· · Dette bekrefter rektor Kjell Horn i sin polemikk mot meg forrige fredag, selv om han foregir å motbevise det. Hans forståelse av dagens lærerutdanning er at «utviklingen er gått fra vondt til verre i og med at studiene i stadig større grad blir rettet inn mot konsentrasjon om fag og langt mindre mot formidling og veiledning i hvordan framtidige elever skal tilegne seg kunnskap». Men problemet er jo at lærerutdanningen ikke konsentrerer seg om de kjernefag som alle elever bør undervises i. Derimot står pedagogikk og didaktikk sterkt. Det er ikke noe i veien med forståelsen av undervisningsmetodene. Det er innsikten i det lærerne skal formidle, som svikter.
· · Resultatet er at lærerne kan for lite om de fagene de underviser i. De som underviser på ungdomsskoletrinnene, kan ofte mindre enn de dyktigste elevene, og greier derfor heller ikke å trekke de svakeste med. Horn lager en motsetning mellom å kunne og formidle. Men det er ikke til å komme forbi at det er lettere å formidle dersom man har kunnskap. Da åpner det seg nye innfallsvinkler mot de problemene som skal løses, da inngir læreren trygghet hos elevene. Det Horn kaller forsteinete metoder, kaller jeg å kunne et fag, å ha noe å si foran ungeflokken.
· · Kjell Horn har et underlig kunnskapsbegrep: Kunnskap er noe som er «greit å ha», noe å slå om seg med, noe man bruker i gjettelek. Men det er jo noe langt mer enn viten til bruk i regnsommerens hovedbeskjeftigelse, Trivial Pursuit. På den annen side: Fakta er ikke så dumme som Horn vil ha dem til å være. Men i skolen er jo kunnskap faglighet på en lang rekke områder: Det er ferdighet i å skrive slik at andre forstår, å formulere, tegne, beregne, spille, snekre. Kjell Bækkelund har ikke lært seg skalaen for å imponere venner og naboer, han øver og øver for å utføre det han har valgt som sitt yrke.
· · Det er ved å kunne noe at elever finner mening i tilværelsen. Det vet de som har opplevd et menneske som har tapt hukommelsen. Han har intet å knytte inntrykk til. Det finnes nok eksempler på livsfjern pugging. Og selvsagt kan du bli interessert i både et livsproblem og en viktig sak ved å lese en enkelt bok som fenger. Men oversikt og forståelse for litteraturen får du først om du også tvinger deg til å lese noe som ikke er så spennende.
· · Det er vel og bra at læring skal foregå ved prosjekt og samarbeid og at elevene skal finne ut av livets gåter på egen hånd. Men det er unødvendig at dagens elever skal gjøre gamle oppdagelser på nytt. De kan læres. Fordi Kopernikus fant ut at jorda ikke var verdens midtpunkt, er det unødvendig å gjøre det en gang til. Det kan læres. 3000-4000 års menneskelige erfaringer trenger ikke dagens elever å gjøre en gang til når de kan lære de viktigste av dem av forfedrene. Men det er umulig å lære noe som helst uten det arbeidsredskap som ligger i systematisk arbeid.
· · Det er underlig å lese en rektor som finner det så å si under hans verdighet å lære sine elever noe vi må kunne kalle kjernekunnskap, og som omtaler med nedlatenhet den som anser slik innsikt som mål for undervisningen. Jeg kan ikke skjønne at det i vårt kunnskapssamfunn kan være logikk i å si at det ikke er viktig å ha kunnskap. Hvordan skal noen f eks kunne lese en avis, gjerne på Internett, om de ikke vet hva det betyr når noen skriver om en «salomonisk dom», eller at «parlamentarisme» er en spesifikk styreform, at «balkanisering» er uttrykk for en viss samfunnsprosess, at det store spørsmål er «to be or not to be». For å bruke et av tidas begrep: Norsk skole bør ta konsekvensen av at den er i kunnskapsbransjen.