Så er de siste sommerolympiske leker i dette århundret i gang, og den olympiske bevegelse kan feire 100 år. Det er en historie som gjenspeiler tidas bølger.

`Fra Athen til Atlanta`

Det er få menneskelige aktiviteter som i samme grad som de olympiske leker tar opp i seg mangfoldet i vår tid: Massesamfunnets underholdningsindustri, konkurransesamfunnets nådeløse kamp, vitenskapeliggjøringen av mennesket, penger og kommers, juks og fanteri, men også samhold, vennskap og lagånd.

Av GUDLEIV FORR
I seg selv er det et uttrykk for hovedtendensen i verdens mest avanserte land at lekene er lagt til Atlanta, Georgia det året den olympiske bevegelse fyller 100 år. Denne byen uten historie er skapt av det store intet som rammen om det mest avanserte i moderne teknologi og tjenesteyting: Coca-Cola, moderne luftfart, TV-selskapet CNN og data.
· · Forfatteren John Naisbitt viste i sin bok «Megatrends» hvordan det i etterkrigstida har vært en bevegelse fra det gamle og veletablerte nord i USA til det nye og jomfruelige og tidligere tilbakeliggende sør, fra det gamle industrisamfunnet som nå er på hell til det etterindustrielle der sola skinner og de nye mulighetene blomstrer. OL i Atlanta markerer i en viss forstand avslutningen på den amerikanske borgerkrigen, 140 år etter at freden formelt ble inngått. Slik er OL på høyde med sin tid.
· · Den moderne idrett ble utviklet i siste halvdel av forrige århundre og ble kronet med gjeninnføringen av De olympiske leker i 1896. Tar du en titt på de forestillingene som lå til grunn hos baron Pierre de Coubertin, som var den som gjenopplivet denne religiøst betonte rite fra antikken, vil man oppdage at de er gjennomsyret av moderne forestillinger om frihet, likhet og brorskap på det åndelige planet og om det nyttige mennesket på det fysiske. En trenet, ung mann var en god arbeider og en effektiv soldat, mente baronen.
· · Idretten var et viktig element i nasjonsbyggingen. Gjennom de moderne massemediene, som aviser, radio, film og TV ble idrettsutøverne bygd opp som nasjonale symboler for massene som den moderne stat bygde på. I sin bok «Det ekstremes århundre» skriver den britiske historikeren Eric Hobsbawm om utviklingen fram mot våre dager at for «... folk flest kom den kollektive identifikasjon med deres land lettere gjennom nasjonal idrett, landslag og ikke-politiske symboler enn gjennom statens egne institusjoner». Sport er blitt viktigere enn politikk, så å si.
· · De første olympiske leker var beskjedne innslag under verdensutstillingene. De moderne industristatenes produkter var overordnet de moderne staters kropper. Seinere skilte de lag. Men i dag er De olympiske leker igjen en manifestasjon av det ypperste i fysisk utfoldelse, teknologisk grensesprengning og svimlende kommersiell suksess. Så kan man spørre: Hvilken begeistring ville den gamle baron og pedagog ha følt om han fikk se dagens vitenskapelig konstruerte og utviklede kropper der de bekrefter modernitetens triumf over materien? Kanskje han hadde kommet tilbake for å bekjempe sitt eget verk, slik han i en tung stund også bemerket?
· · Idretten er det perfekte bilde på dagens konkurransesamfunn. De sportslige ytelsene kan måles og vurderes, og derfor også omsettes i penger. Dermed fjernes leken og elementet av selvutfoldelse, slik professor Trond Berg Eriksen har hevdet. Formkurver og salgskurver blir nære slektninger, og den som kommer langt ned på listene, er uten verdi. Ja, hun blir ofte gjenstand for massenes forakt.
· · Men når prestasjonene blir salgsvare, ligger også fristelsen nær til å ta snarveiene. Som svindel tilhører det økonomiske liv og aggressiv og løgnaktig reklame tilhører markedet, er dop og steroider idrettutøvernes vei forbi så vel naturens lover som menneskenes moral. Samtidig er medisinens plass i den moderne idrett et uttrykk for at innsats nær grensen av kroppens yteevne også krever kontinuerlig service. En daglig bruker av moderne datautstyr kjenner seg igjen.
· · Baron de Coubertin ville knytte moderne idrett til antikkens religiøse ritualer. Han så på den moderne idretten som en kult, en lidenskapelig himmelstreben, der lek og heltegjerning gikk opp i en høyere enhet. Som antikkens atlet æret gudene, skulle den moderne idrettsmann ære sitt fedreland. Men i dag er der noe som er enda større: De ærer sine sponsorer og sine voksende bankkonti.
Men intet av dette behøver å stå i veien for at vi får noen herlige dager foran TV-skjermen.