`Fattiglus i kaksehus`

«Det er utrolig hva folk kan betale i skatt bare de blir vant til det,» skal Eirik Brofoss ha sagt for snart femti år siden. I dag ønsker noen at vi skal venne oss til å betale mer skatt av egen bolig. Men er det mulig å finne opp et realistisk system for boligbeskatning som er så rettferdig at vi venner oss til det?

Av ØYVIND TØNNESSON
I spørsmålene om skattene, deres størrelse og fordeling finner vi en viktig del av politikkens kjerne. «Skattebetalerne» er en sammensatt gruppe som alle politikere i alle land må ta hensyn til når de skal mene noe om hvor mye skatt som skal kreves inn, og om hva «the taxpayers money» skal brukes til.
· · Skillelinjene i skattepolitikken har i høy grad fulgt det allmenne skillet mellom høyre og venstre. I norsk politikk har Høyre og Arbeiderpartiet vært motpoler i skattepolitikken, og de er det fortsatt. Grovt sett har Arbeiderpartiet vært mest opptatt av å fordele en tilstrekkelig stor skattebyrde på en måte som virker utjevnende, mens Høyre har ønsket et system som i så høy grad som mulig lar folk råde over egne ervervede verdier, og som stimulerer enkeltmennesket til innsats.
· · I mange land utgjør skatten på bolig og annen eiendom en viktig del av det offentliges inntekter. Slik har det ikke vært i Norge, selv om vi betaler både formuesskatt og skatt på fordelen ved å eie egen bolig, og selv om kommunene har anledning til å kreve inn en beskjeden eiendomsskatt. Det er først og fremst inntekten vår, dernest forbruket vårt, vi har betalt skatt av. Likevel har vi ikke vennet oss til den boligskatten vi har hatt. Det skyldes først og fremst at det er så vanskelig å fordele denne skatten på en måte som blir oppfattet som rettferdig.
· · Dette har Ap-regjeringen villet rette på med det forslaget til ny boligtaksering og -beskatning som ble lagt fram i juni. Et nytt kriteriesystem for fastsettelse av boligenes likningsverdi skal sikre at vi alle i så høy grad som mulig skal betale skatt ut fra eiendommens reelle verdi, dvs. markedspris. Et bunnfradrag som gjør fire av fem boligeiendommer skattefrie, skal gjøre beskatningen sosialt utjevnende. Det skal bare bli «kaksene» - de med flotte hus på store tomter i byene, eller med prangende fritidshus i Distrikts-Norge - som skal betale boligskatt.
· · Reaksjonene mot forslaget fra Høyre og mesteparten av den borgerlige leir har vært sterke. Det måtte man vente. Likevel har det sett ut til at regjeringen og Arbeiderpartiet ville kunne få en litt justert nyordning igjennom i samarbeid med Senterpartiet. Men nå fremmes det også kritikk innenfor Arbeiderpartiets egne rekker, særlig fra personer i Oslo-partiet.
· · Det er særlig i hovedstaden, og i de nabokommunene som har det høyeste prisnivået på boliger, det bor mange mennesker som vil bli rammet av den nye boligskatten. Dette skyldes at tomteprisene i slike pressområder gir selv relativt beskjedne boliger en høy markedsverdi. For mange Oslo-folk oppfattes det urimelig at de i tillegg til å ha generelt høye bokostnader skal måtte betale en særskatt fordi de har valgt å akseptere slike bokostnader. Og når Senterpartiet ser ut til å kunne godta hovedprinsippene for boligskatten, styrker det byfolks frykt for at den er byfiendtlig.
· · Det er imidlertid ikke bare by-land-konflikten som får boligbeskatningen til å bli en het potet. Vi kan også komme til å stå overfor utilsiktede virkninger når visse typer boliger blir skattlagt hardere. Hva skal man gjøre i enkeltsaker, f.eks. der personer med liten skatteevne bor i en arvet bolig med høy verdi? Blir det umulig for fattiglus å bo i arvede kaksehus?
· · Thorbjørn Jagland har sagt at man må se på hva man kan gjøre med mulige utilsiktede virkninger. Problemet er at det man da må gjøre, er å foreta skjønnsmessige vurderinger. Og slike vurderinger åpner for nye urimelige forskjeller i boligbeskatningen. Hvis det skjer, hjelper det lite at det store flertallet slipper unna boligbeskatningen. Vi venner oss likevel ikke til den.