Vi elsker å elske Gro, og vi elsker å hate Anne. Det er «politisk korrekt» for tida. Er det en trussel mot ytringsfriheten?

`Avvikere frabes`

Sommerens skandale her hjemme var myndighetenes behandling av fredelige demonstranter under det kinesiske presidentbesøket. Selv vi som var langt vekk på ferie, har registrert det. Etter besøket ble det et tilløp til debatt om ytringsfrihetens kår i Norge. Den debatten burde vi ta på alvor.

Av ARNE FINBORUD
Når jeg skummer gjennom avisspaltene, stopper jeg ved et utsagn av professor Bernt Hagtvet: - Den største trusselen mot ytringsfriheten i Norge i dag, er at folk pålegger seg selv sensur i frykt for å komme på kant med det som er politisk korrekt, sa han i et intervju med VG.
· · Dette er et synspunkt det er all grunn til å tenke nærmere gjennom. Ikke minst gjelder det oss som arbeider i media, og som har en finger med i det som kalles den politiske dagsorden og meningsdannelse. Hvordan står det nå til hos oss?
· · Ikke så bra, spør du meg. Det er i alle fall verre enn vi ynder å gi inntrykk av. Når vi tenker oss litt om, og det kan vi ha godt av å gjøre enkelte ganger, må vi innrømme at vi føler oss truffet av Hagtvet. Selv om det vrimler av aviser, radio- og TV-stasjoner i dette vesle landet, er det få avvik fra det som kalles «politisk korrekt» eller «den konvensjonelle visdom», som det tidligere het i direkte oversettelse fra engelsk. Massemedia skaper et nokså ensartet bilde av hva som for tida er galt og hva som er riktig, hvem som er flink og hvem som er dum. Men velgerne går jo gang på gang på tvers av det syn som er mest gangbart og bekvemt på opinionsmarkedet. Det er nok å minne om EU-valget og siste kommunevalg.
· · Det er ingen overdrivelse å hevde at det dominerende bildet av norsk politikk i dag er at Gro er uunnværlig som statsminister, og at ingen andre kan styre landet, i alle fall ikke Anne Enger Lahnstein. Det er politisk korrekt. Ikke minst vi pressefolk elsker å elske Gro, mens vi elsker å hate Anne. Hadde denne framstillingen av de to politikerne vært tilnærmet korrekt, burde jo Arbeiderpartiet i dag hatt en helt annen oppslutning på meningsmålingene. Men partiet stamper nede ved 35-prosentmerket. På den andre siden må jo 12-15 prosent av velgerne være bortimot idioter som kan støtte et parti med en så innskrumpet leder som Anne og med en politikk som bare er til å more seg over, noe vi da også gjør. Det er også ubegripelig at like mange støtter KrF og Venstre, som helt naturstridig vil samarbeide med Anne framfor Høyre.
· · Det er ikke noe galt å ha denne oppfatningen. Problemet er at den er så dominerende, og at bildet av vårt politiske liv dermed blir ensartet. Det er mange flokkdyr både i Stortingets presselosje og NRKs kantine. Det er også et problem at nesten ingen andre enn politikere og pressefolk mener noe om politikk. Forfatterne er for tida opptatt av døden, havet og kjærligheten, professorene har gjemt seg bort etter at de ble så mange, og næringslivets folk fyller sine lader i stillhet. Er alle redde for å støte Gro?
· · Det er langt fra opplagt at det «politisk korrekte» er korrekt. Det er det som er Hagtvets ærend. Når jeg ser konservative aviser framstille Gro som en «velgermagnet» og at hun står i en særklasse høyt hevet over andre norske politikere, kan man spørre hvorfor hun da har tapt tre valg på to år, en uslåelig norgesrekord. Bortimot det motsatte har skjedd med Anne, taperen. Men Anne går på en smell neste år. Det er politisk korrekt å mene. Hun har dessuten stilt seg utenfor enhver makt og innflytelse med sin selvstendighetslinje, mener vi, og glemmer at hun vant EU-valget og dermed bestemte premissene og rammene for mesteparten av dagens politiske virkelighet. Men nå er det faktisk politisk korrekt å framstille Gro som den egentlige vinner av vårt viktigste valg i etterkrigstida.