Sommerens gladnyheter på miljøområdet kom fra USAs viseutenriksminister og Arbeiderpartiets leder. Begge kan være egnet til å føre folk bak lyset.

`Blår i øynene`

Sommerens største miljønyheter er kommet fra FNs klimakonferanse i Genève og fra AUF-leiren på Utøya. Hvis man ikke visste annet, skulle man tro at USA er blitt verdens miljøforkjemper nummer én og at Arbeiderpartiets energipolitikk heretter skal bygge på sol, bølger og vind.

Av PER VASSBOTN
Greenpeace og andre grønne lobbyister jublet da USAs viseutenriksminister Timothy Wirth i Genève stilte seg i spissen for en internasjonal avtale om nasjonale reduksjoner av CO2-utslippene. Like begjærlig grep partiungdommen på Utøya partileder Thorbjørn Jaglands miljøbudskap om at strømproduksjon til innenlandsk forbruk heretter skal baseres på fornybare energikilder.
· · Det må være dette som er å kaste folk blår i øynene, eller lure dem opp i stry. Under president Bill Clintons kamp for gjenvalg sier USAs regjering riktignok det den nektet å si under president George Bush, men gjør den det også? Det gjenstår å se, i første omgang under neste års klimakonferanse i Kyoto. En uforpliktende, om enn strålende retorisk framlagt erklæring gir i seg selv ingen reduksjon. Den mektige lobbyen fra kull-, bil-, olje- og kjemikaliebransjen måtte riktignok gi tapt i Genèves korridorer, men arbeider iherdig videre for å hindre bindende reduksjoner nasjonalt og internasjonalt.
· · Jaglands brageløfte om satsing på fornybare energikilder står ikke engang til troende ved sitt ytre. Én ting er at dette står i klar kontrast til en lang og sørgmodig historie av budsjettkutt i forskningsprogrammer og avvisning av alternative utredninger. Verre er det at med en slik energipolitisk hovedlinje vil mange vannkraftprosjekter som hittil er stilt i bero av miljøårsaker, raskt bli realisert for å dekke et antatt økt innenlandsk forbruk. Samtidig kan et ubegrenset antall gasskraftverk bygges i Norge, så sant de produserer strøm for såkalt eksport.
· · Jaglands løfte bygger på den vrangforestilling at det eksisterer et eget innenlandsk kraftmarked isolert fra eksportmarkedene, og at det kan skilles mellom ulike typer for kraftproduksjon. Vi fyrer våre badstuer med svensk atomkraft og griller i våre mikrobølgeovner med dansk kullkraft, særlig i nedbørfattige år etter kalde vintrer. Energibæreren kan veksle fra fornybar til ikke-fornybar natta over, eller når lavt fast forbruk glir over i høyt overforbruk. Systemet er skapt og styres av de berømmelige markedskreftene, og ingen partileder kan oppheve dem med besvergelser mange elsker å høre.
· · Den største ironi for norsk opinion ligger likevel i at den nye klimapolitiske linjen USA nå slår inn på, sannsynligvis fulgt av Tyskland og Storbritannia, kanskje til og med Japan og Australia, har den norske regjeringen for lengst forlatt. Olje- og gasslandet Norge er rett og slett imot det de store industrilandene er for. Klimamålsettingen fra 1989 forsvant fra Gro Harlem Brundtlands regjeringspolitikk da bygging av gasskraftverk på Vestlandet ble omdannet fra idé til prestisjeprosjekt.
· · Nå er det tesen om «balansert byrdefordeling» som gjelder for Norge, ikke prosentvis like nasjonale reduksjoner. Gasskraftminister Jens Stoltenberg uttrykte det så vakkert i sin replikk i Dagbladet torsdag: «Norge påtar seg ... å stabilisere sine CO2-utslipp, men ... forpliktelsen settes i verk gjennom reduksjoner i Øst-Europa ...» Henvisningen til at utbalanseringen av norske utslipp kan skje i Europa representerer muligens en form for realisme i forhold til miljøvernminister Thorbjørn Berntsens forslag om å la Kina ta seg av utslippene.
· · Men selv om prinsippet om slik byrdefordeling skulle bli akseptert, noe Stoltenberg innrømmer at Norge foreløpig står ganske alene om, gjenstår det å bygge opp et internasjonalt regime for å vedta og håndheve en slik byrdefordeling. Det vil i virkeligheten kreve en overnasjonal energipolitikk som ikke engang EU er i nærheten av. Hvordan et Norge utenfor EU skal kunne drive gjennom en energipolitikk i EU og ellers i verden som passer Norge, må være noe i retning av dette århundres største mysterium.