Klikk og politikk

Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
PARIS (Dagbladet): Spørsmålet om en eventuell ny politisering og virkelighetsfascinasjon i norsk litteratur er ennå ikke utdebattert. I Frankrike er det ingen tvil om saken. Politikken har for lengst innhentet litteraturen og filosofien, og de toneangivende intellektuelle er en uhyre ettertraktet politisert klikk.
Siden Jean-Paul Sartre og Raymond Arons glansdager som politisk engasjerte intellektuelle har det vært et langt brudd fram til i dag. Sartre så det som viktig og nødvendig å handle. Han huskes ikke minst for sitt brennende engasjement mot Algerie-krigen, og seinere for de streikende i 1968. Hans arvtakere har imidlertid etablert sine forfatterskap uten noen forbindelse til de politiske partiene, og partiene har lenge greid seg bra uten brysomme tenkere. Skilsmissen mellom ny-filosofene og politikerne var et faktum.
· · Likevel lå ideene der som en ubeskyttet reserve. De bare ventet på en politiker som var freidig nok til å forsyne seg. Den største tyven heter Jacques Chirac. Han kom over en bok av sosiologen Emmanuel Todd like før valgkampen startet i fjor. Der beskrev Todd hvordan samfunnet var i ferd med å bli splittet, med et sosialt brudd mellom dem som har noe - jobb, en brukbar økonomi - og dem som lever i utkanten av samfunnet uten arbeid, og kanskje også uten trygd. Todds uttrykk «sosialt brudd» ble Chiracs yndlingstema i valgkampen, og bidro uten tvil til seieren. Emmanuel Todd ble et slags gissel. Han er ikke spesielt Chirac-fan, men befinner seg et sted mellom gaullismen og sosialismen, med en viss ømhet for kommunismen. Denne blandingen gjør ham så ettertraktet som foredragsholder at han gjerne står oppført på to seminarer samtidig.
· · Han har godt følge av nyfilosofene Bernard-Henri Lévy og André Glucksmann. De begynner nesten å bli slitt i kantene, så ofte som de er i bruk. Det er ikke én debatt om Bosnia eller Nikitin uten at en av dem eller begge dukker opp. De har hver sin kjepphest. For Lévy er det «Intellektuelle og demokrati», og for Glucksmann «Krigen og demokratiene». Uansett tema er de populære bidragsytere på de mange «tenkeseansene» alle de politiske partiene har flere og flere av.
Den intellektuelle franske klikken trives blant spyttslikkende maktmennesker, så lenge de har en følelse av reell innflytelse over dem. Samtidig er de litt naive i sin omgang med politikere. De tillegger dem større makt enn de har. Men den aller største troen har de - som før - på seg selv.

© Dagbladet