Matheson-saken handler ikke om urettferdig prioritering av én pasient. Den handler om demokrati og om økte midler til forskning på brystkreft.

For pasientens skyld

Av SISSEL BENNECHE OSVOLD
Vi har fått en helseminister som bruker sin autoritet overfor en av landets mektigste profesjoner, legene. Det var med velberådd hu Gudmund Hernes i sommer, med statsministerens godkjenning, innvilget dekningen av utgiftene til såkalt høydosebehandling med stamcellestøtte, som brystkreftpasient Ingrid Matheson hadde fått utført i Sverige. Dermed gikk han på tvers av fagfolkenes vurderinger og beslutninger.
· · Selv hevder Hernes at han ikke har gjort det. Han mener å ha vært så vis i sin begrunnelse for å prioritere denne ene pasienten, at legene ikke skal ha grunn til å føle seg støtt på mansjettene. Samtidig som pasientene skal forstå at her har de å gjøre med en statsråd som tenker humant, rettferdig og selvstendig.
· · Enten står Hernes nå i fare for å forskreve seg. Hans utspill har fornærmet ekspertene så kraftig at de har nedlagt sine verv i livsviktige råd og utvalg. Eller så bør han forberede seg på at hans avgjørelse får både prinsipielle, praktiske og dermed økonomiske konsekvenser. Mye tyder på at han faktisk er rede til dette. At hans avgjørelse er så gjennomtenkt at han ser Matheson-saken som et vesentlig argument for at departementet bør gå tungt inn i et nordisk samarbeidsprosjekt for pasienter med brystkreft, initiert av Norsk Bryst Cancer Gruppe. Alt tyder på at dette også var Ingrid Mathesons hensikt da hun søkte om økonomisk refusjon. Hun ville øke oppmerksomheten rundt høydosebehandling for brystkreftpasienter. Og hun har lykkes.
· · For nå lover Hernes støtte til utprøvingen av behandlingen som befinner seg på eksperimentstadiet, men som er avhengig av politiske beslutninger dersom forskerne skal kunne bevise at den duger. Legene velger å stirre seg blindt rasende på at statsråden har prioritert én pasient framfor andre med samme sykdom. Det passer dem ikke at statsråden har lyttet til en kunnskapsrik pasient som har framlagt en dokumentasjon som i neste omgang kan risikere å få positive konsekvenser for nettopp de mange. Det er dette som er sakens optimistiske kjerne. Ikke at dokumentasjonen også er kjent blant ekspertene, som fortsatt anser behandlingen for å være eksperimentell og dermed ikke tilgjengelig for alle som ønsker den.
· · Hvis Matheson-saken kan bringe brystkreftbehandlingen bare et lite stykke framover, skal det ikke være av betydning om det er norske eksperter eller ressurssterke pasienter som har vært flinkest til å kommunisere med helseministeren. Jeg tolker Hernes dit at hans refusjon til Matheson er et klart signal om at medisinske prioriteringer skal kunne påvirkes av alle grupper i demokratiet. At det nettopp er i diskusjonen mellom leg og lærd, pasient og lege, opinion og politisk ledelse at demokratiet fungerer. Så får det ikke hjelpe at legene motsetter seg slike prinsipper innenfor helsesektoren, der konsensus blant eksperter får gå under navnet «likebehandling».
· · Hvis Gudmund Hernes derimot nøyer seg med å innvilge Mathesons behandling som en engangsutgift, bør han møte den motstand i Stortinget som Høyres Annelise Høegh lover. Hun sier at konsekvensen av Hernes' bevilgning er at høydosebehandlingen blir tilgjengelig for alle som kan ha nytte av den. Hernes sier at først skal behandlingen utprøves vitenskapelig forsvarlig. Og mens vi venter, bør legene besinne seg og gjenoppta sine verv, av hensyn til pasientene. Vi liker å se legene som våre allierte, selv om de må forklare oss at en viss type behandling nå er under grundig utprøving før den eventuelt kan bli tilgjengelig for mange, takket være den ressurssterke pasienten Ingrid Matheson.
· · Hvordan vi skal unngå at den kjente prioriteringsekspert og professor, Stein Evensen, løfter sitt sverd mot oss, vet jeg ikke. Men jeg er ganske sikker på at det må komme noe godt ut av en politisk beslutning som flytter mer penger over til forskning på brystkreft.
à

© Dagbladet