Få blodflekkede regimer har sluppet så billig unna utenlandsk innblanding, press og straffetiltak som Suharto-regimet i Indonesia. Der har pengene bedre vilkår enn menneskene. Det er kanskje grunnen.

`Det sanne ansiktet`

I tretti år har president Suharto styrt kjemperiket Indonesia med hard hånd, tidvis med jernhanske. Generalen kom til makta under et massemord på drøyt en halv million mennesker og fortsatte med å utrydde en tredel av innbyggerne i Øst-Timor, den tidligere portugisiske kolonien som Indonesia invaderte i 1975. Nå styrer Suharto det økonomisk sterkeste landet i Sørøst-Asia. I stedet for diplomatiske protester og økonomiske straffetiltak har utlandet, også lille Norge, svart med økonomiske investeringer og økt samhandel.

EINAR HAGVAAG
Regimet trues nå av uro. Etter opptøyene de siste dagene i hovedstaden Jakarta svarte myndighetene igjen med jernhansken. Øverstkommanderende i hovedstaden, generalmajor Sutiyoso, ga ordre om å «skyte urostiftere på stedet».
- Vår toleranse er begrenset, uttalte generalmajoren.
Og det er helt sant. Spørsmålet er hvor grensene for Vestens toleranse går. Tenk om det hadde vært Israel, Yassir Arafats palestinske myndigheter eller Tyrkia som hadde gitt sine styrker ordre om å skyte sivile demonstranter på stedet! Da hadde vi sannelig fått ramaskrik.
· Men mye tyder på at general Suharto ikke kan regne med samme toleranse og taushet som før. USA uttrykte tirsdag «alvorlig bekymring over voldsbruken».
Det som pågår nå er kampen om Indonesia etter Suharto. I 1998 er det valg, og da er han 77 år gammel. Opposisjonslederen Megawati Sukarnoputri har aldri utfordret ham åpent. Men hun er brannfarlig med tanke på framtida. Hun er datter av landets første president, Achmed Sukarno, og en av landets mest respekterte personer. Megawati forlanger bare å få fortsette som leder for Indonesias Demokratiske Parti (PDI). Suharto har «avsatt» henne gjennom stråmenn. Opptøyene begynte da politiet stormet partiets hovedkvarter for å kaste ut hennes tilhengere.
· Politiske overganger etter eneveldige ledere er et usikkert foretak. Og i Indonesia står det mye på spill både for Vesten og andre. Landet har Sørøst-Asias sterkeste økonomi og er verdens fjerde folkerikeste stat. Nær 200 millioner innbyggere er spredt på drøyt 14 000 øyer. Målt etter folketall er det verdens største muslimske land. Fra nordvestspissen på Sumatra til Torresstredet sørøst i øyriket er avstanden omtrent som fra Oslo til Bagdad. Spørsmålet er hvordan man kan unngå politisk kaos i den kommende overgangen i dette kjemperiket.
· President Suharto har vært Vestens medløper. Han sto fram som den sterke mann i en militær junta som tok makta i 1965. Under president Sukarno, en karismatisk nasjonal helt med en brysom utenrikspolitikk for Vesten, var Indonesias Kommunistiske Parti (PKI) en mektig politisk styrke. De militære anklaget kommunistene for kuppforsøk og slo til mot hundretusener av deres angivelige tilhengere. USAs etterretningstjeneste, CIA, kalte det for «et av de verste massemord i det 20. århundret».
Både Storbritannia og USA oppmuntret generalene og hjalp til med både propaganda og våpen, samt lister over kommunister. Britenes ambassadør, Andrew Gilchrist, hadde på forhånd skrevet til London at «litt skyting i Indonesia ville være en viktig forløper for effektiv endring», ifølge nylig offentliggjorte papirer. Britene lovte til og med generalene å holde malaysierne i ro på Borneo mens de tok seg av kommunistene.
Etter invasjonen av Øst-Timor i 1975 har indonesiske styrker utført et folkemord hvor over 200 000 mennesker, eller en tredel av innbyggerne, har mistet livet. Og verden har i liten grad viet det oppmerksomhet.
· Nå har opposisjonen våget å reise hodet. Ulovlige streiker og demonstrasjoner har spredt seg i løpet av sommeren. En demokratibevegelse har samlet seg rundt partiet PDI.
Spørsmålet er nå hvordan utlandet vil forholde seg til et regime som stiller seg ubekymret til massemord, for å låne ord fra Amnesty. Dersom man er i tvil om dette regimets sanne ansikt, kan man jo spørre timoreserne eller de etterlatte etter blodbadet i 1965 til råds.