De siste valgkampene har vært mindre preget av feite valgløfter enn før. Men nå er politikerne i ferd med å hente fram valgflesket igjen.

`Valgerd åpner ballet`

Etter flere års rus med påfølgende bakrus har de siste valgkampene hatt elementer av edruelighet over seg. Valgløftenes tid var over, og til en viss grad har vi tatt lærdom av tidligere utskeielser. Dessuten kom EU-saken inn med full tyngde og fortrengte valgflesket.

Av ARNE FINBORUD/Vignett
Vi hadde som kjent lært ei lekse, som det heter. Derfor skulle ikke galskapen fra 70- og 80-åra gjenta seg. Nå kan leksa være glemt allerede. De første signalene om at politikerne vil åpne auksjonslokalene igjen foran stortingsvalget neste år, er allerede kommet. Kristelig Folkeparti var først ute.
· · Denne uka krevde partileder Valgerd Svarstad Haugland en ekstra milliard til eldreomsorgen. I tillegg vil partiet sløyfe boligskatten. Det gir et åpningsbud på bortimot tre milliarder kroner. Dette er selvsagt bare begynnelsen. Partiets gamle hjertesaker er heller ikke billige for statskassa. Flere vil følge etter. Bare vent.
· · Vi vil helt sikkert oppleve at regjeringen og Arbeiderpartiet vil uttrykke den største bekymring for denne tendensen. Samfunnsøkonomiske hensyn og all ansvarlighet taler selvsagt for at vi ikke skal la løsaktigheten få overtaket igjen. Sentralbanksjef Storvik har allerede slått på varsellampene. Uten innstramminger i statens budsjetter vil vi være ute på kjøret igjen. Årets lønnsoppgjør ble altfor dyrt, og kan sette ny fart i både renter og inflasjon.
· · Nå er det en betydelig overdrivelse å hevde at vi har strammet så mye inn de siste åra. Tvert imot er det offentliges pengebruk økt kraftig for å bekjempe arbeidsledigheten. Våre oljeinntekter har gjort dette mulig. Likevel er det politiske klimaet endret når statsbudsjettene nå viser store overskudd. Og overskuddene øker for hver måned. Regjeringens mål på ansvarlighet skifter like raskt. Før jul var det livsviktig å holde overskuddet på nøyaktig 10,6 milliarder. Nå kan det komme opp i 30 milliarder. Dessuten brukte regjeringen i fjor 11 milliarder mindre enn det Stortinget hadde bestemt. Det tyder på at regjeringen i praksis har overtatt den bevilgende myndighet også. Og de strenge krav til budsjettdisiplin regjeringen stiller til de andre partiene på Stortinget, er betydelig overdrevet. Regjeringens budsjettforslag blir et redskap for å nøytralisere opposisjonen i stedet for å styre samfunnsøkonomien.
· · Derfor har regjeringen og Arbeiderpartiet mye seg selv å takke når Valgerd Svarstad Haugland kaster seg ut i valgauksjonen. Når lottoprinsippet styrer størrelsen på oljefondet, kan enhver politiker fristes til å forsyne seg. Det kan ta tid å venne seg til overskuddene, slik vi må gjøre i vår oljeøkonomi. De gamle mål på sunnhet i økonomien er avleggs. Et statsbudsjett i balanse betyr ikke lenger at økonomien er i balanse.
· · Det kan være en tilfeldighet at KrF først falt for fristelsene, og det kan føres mange gode argumenter for å bevilge mer penger til eldreomsorgen. I tillegg kommer andre gode formål. Men når Valgerd Svarstad Haugland samtidig foreslår store skattelettelser, slår hun inn på nye veier. Da har hun gitt opp å føre regnskap. Hennes begrunnelse for å droppe boligskatten er i så måte interessant. Hun er ikke prinsipielt imot denne skatten, men den kan aldri bli helt rettferdig. Derfor gir hun opp hele greia, og det før saken er behandlet i Stortinget. Så kan vi spørre hva KrF akter å gjøre med både den ene og andre formen for skatter og avgifter hvis de samme strenge kravene til rettferdighet skal stilles. I alle fall bør KrFs kjernevelgere straks protestere. De sparer i bank i stedet for luksusboliger, og skatter av det. Skal det være konsekvens i KrFs tankegang, må all skatt på alle typer eiendom og sparekapital skal falle bort. Men det vil koste dyrt for statskassa. Selv Høyre våger åpenbart ikke det.