Frankrikes president har det vanskelig. Franskmennene er misfornøyde med ham, og nå kan han ikke engang spise yndlingsretten, kalvehode.

`Chiracs svarte sommer`

Presidentens elskede rett ble nylig forbudt i forbindelse med kugalskap. Den må han dermed gi avkall på. Nå vil Chirac at også franskmennene skal gjøre sitt. Han har bedt dem om hjelp så situasjonen i Frankrike skal bli bedre. Han mener selv at han gjør det han kan.

Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
Halvannet år etter at han ble valgt, er 56 prosent av franskmennene misfornøyde med Jacques Chirac. Aldri har en president kommet i unåde så tidlig. Han blir bare slått av sin statsminister, Alain Juppé, som 59 prosent er misfornøyde med. Franskmennene ser mørkt på situasjonen og pessimismen når nye høyder. Arbeidsledigheten øker med mange tusen hver måned, og er nå oppe i 12,5 prosent. Det sosiale underskuddet forverres. Ekspertene spår at den økonomiske veksten vil avta, det vil si at den økonomiske krisen bare vil bli verre.
· · I tillegg kommer alle korrupsjonssakene. Frankrike går snart Italia en høy gang. I sommer har en iherdig forhørsdommer blant annet avslørt hvordan Chiracs gaullistparti skodde seg på falske regninger ved bygging av sosiale boliger i Paris. Det var mens Chirac var borgermester, og saken kan etter hvert bli pinlig for presidenten. Chirac skal for lengst ha tatt alle forholdsregler for at ingen forhørsdommer skal slippe inn og foreta husundersøkelse i presidentpalasset. Det samme gjorde Mitterrand. Ett sted må grensen gå. Franske forhørsdommere, som leder all etterforskning, går ellers svært langt. Men i sommer har de vært utsatt for klart press fra høyere hold. De ble for nærgående og kunne risikere å avsløre noen av hjulene i maskineriet rundt Chirac, «Chirakiet». Flere ganger nektet også politiet å utføre ransakinger.
· · Franskmennene har en rekke andre grunner til bekymring, som attentater på Korsika, kugalskap eller kreftfremkallende asbest i offentlige bygninger. De føler seg truet i sitt daglige liv. De gir ikke Chirac ansvaret for alt, men for svært mye. Han reiser for mye, og bekymrer seg ikke nok for den jevne franskmanns hverdag. Det er vel og bra at Chirac faktisk har hatt flere suksesser internasjonalt. Men på hjemmebane kritiseres han for å være mer opptatt av å vise seg sammen med verdens store enn å snakke med sine egne velgere.
· · Chirac kritiseres også fordi han ikke vraker sin statsminister Alain Juppé. Juppé har ikke vist seg som den beste eleven i klassen alle trodde han var. Han er mer som en god rådgiver, som må gis direktiver. Og så er han arrogant og upopulær. Folk vil ha tilbake Chiracs erkefiende Edouard Balladur. Det ville i så fall bety at Chirac innrømmer at han har tatt feil hele veien. I stedet vil han nok heller beholde Juppé fram til valget i 1998. Men Juppé er ikke lenger noen lynavleder for ham i vanskelige tider. Nå er Chirac selv i fremste rekke. Opinionen lurer på om han i det hele tatt holder mål og om Frankrike virkelig er regjert. Det er alvorlige spørsmål etter bare 14 måneder ved makta. Alt tyder på at det går mot et nytt såkalt samboerskap i 1998, denne gangen med en høyrepresident og en sosialistisk statsminister.
· · Etter denne svarte sommeren kan Chirac få en enda tøffere høst. Bøndene begynner å bli desperate og vil demonstrere i kjente, sterke former. De vil bli fulgt av alle dem som er berørt av omstruktureringen av militærforlegningene og våpenindustrien. Den kommunistiske fagforeningen CGT har allerede bebudet store demonstrasjoner i Paris i høst. For å dempe gemyttene noe er det ventet at Chirac i hvert fall vil forsterke regjeringen, ved å tilkalle gaullistbaronen Charles Pasqua og gi ham ansvaret for den militære omstruktureringen.
Opinionen har ennå en viss forkjærlighet for en sympatisk og atypisk president. Folk liker hans enkelhet og besluttsomhet, bortsett fra når det gjaldt a-bombene. Men han holder ikke valgløftene, og er litt for fjern fra grasrota. Det er langt igjen til han klarer å minske den sosiale kløften han trakk fram i valgkampen. Den blir bare større.